Foto: Shutterstock
Her trykker vi sjette og siste leserinnlegg til Mannsforums skrivekonkurranse i 2022.
Les mer om skrivekonkurransen her:
Likestilling – Hvordan er det å være gutt og mann i Norge i 2022?
Les alle leserinnleggene her:
Nr 1 Pappa uten håp
Nr 2 Hvorfor jeg hater meg selv
Nr 3 Omsnuing av vold; hennes “plan B”
Nr 4 Et ødelagt liv
Nr 5 Arbeidssøkeren
Nr 6 Den viktigste tiden i livet
Av Terje Goa
Tre timer. Fra jeg kjører hjemmefra, til jeg er fremme ved skolen i Sverige, hvor sønnen min går. Tre og en halv time. Fra jeg henter sønnen min på skolen i Sverige, til vi er hjemme igjen. 45 timer. Fra vi kommer hjem, til at han skal tilbake til Sverige. 288 timer til neste gang vi ses.
Sånn fungerer samværet med barnet mitt. Det domstolen mente ville være til barnets beste. Etter sju år, virker det fortsatt ikke som at barnet opplever det slik, men det får man ikke gjort så mye med. Rettspraksis bygger aldri på hvordan ordningene retten har bestemt faktisk fungerer. Kun på hva de vurderte og avgjorde under selve saksgangen. Retten er ikke klar over konsekvensene av sine egne dommer og fortsetter å ta lignende avgjørelser, fordi de har gjort det før.
De fleste barn har en sterk tilknytning til begge foreldre. Derfor er kontakten og videreføringen av et familieliv med begge foreldre viktig, selv om foreldrene har brutt opp samlivet. Det er i barndommen og ungdommen, på vei til voksenlivet at barna trenger foreldrene mest. Likevel ser jeg dommere vektlegge mødres savn etter sine familier som bor et stykke unna, foran barnas kontakt med sin far i oppveksten. De skriver ting som at far kan ha kontakt med barna på telefon og skype. Det er altså bra nok for deres relasjon gjennom livet. Mens mor, en voksen kvinne som flyttet hjemmefra for flere år siden, kan ikke henvises til en lignende løsning med sine foreldre. Hvordan kommer vi egentlig til slike merkelige avgjørelser i det norske rettssystemet?
Ved samlivsbrudd blir tiden med barna annerledes, man får redusert tid med hverandre uansett, men hvilke ordninger man ender opp med varierer. «Foreldrene står fritt til å velge den ordningen som passer best for deres barn,» hevdes det gjerne, og det siktes til at foreldrene kan bestemme at barnet skal bo fast hos begge eller en av dem. Det er ikke riktig. Når to mennesker skal velge én løsning sammen står man ikke fritt. Man må være enige. Enige om at barnet skal bo fast hos begge eller én av foreldrene. Vi var ikke enige. Da sto jeg heller ikke fritt til å velge. Valget handler heller ikke om ordning. Det handler om hvilke avgjørelser vi skal kunne ta i fremtiden. Om vi skal være likeverdige foreldre, eller ikke. Den barnet bor fast kan nemlig ta noen ekstra avgjørelser, og den andre kan da ikke motsette seg disse, selv om de kan ha svært stor betydning for samværstid og kontakt. Dersom foreldrene ikke blir enige, eksisterer det heller ikke noe utgangspunkt – en gjeldende ordning frem til noe annet er avtalt eller avgjort. Da må i sted retten avgjøre at barnet skal bo fast hos én forelder, og hvem det skal være. Stå fritt til å velge ordning? Så visst ikke.
Hvorfor må foreldre velge mellom lik eller ulik avgjørelsesmyndighet ved samlivsbrudd? Det burde være likeverdig foreldreskap som utgangpunkt, med mulighet til å velge noe annet. For uenighet i dag fører til at vi helst skal ende opp med ulik avgjørelsesmyndighet, i henhold til barneloven. Du, pappa til dine barn, må faktisk til domstolen pg kjempe for å anses som en likeverdig forelder, og loven sier at du kun unntaksvis er god nok. Lovverket bygger nemlig på arbeidet til fagpersoner som er imot delt omsorg, uten at det finnes noe faglig grunnlag for det.
Forskning viser nemlig at barn med delt omsorg klarer seg bedre enn barn som bor mest eller bare med én forelder. En del norske fagpersoner mener at selv om funnene i nærmest alle studier på feltet viser dette, at det ikke nødvendigvis er ordningen i seg selv som gjør at disse barna kommer godt ut, men at det er fordi de allerede har et godt samarbeid i bånn. Det fremstår på mange måter som et forsøk på å ikke tape ansikt, da de samme personene ofte har bidratt til å styre lovverk og retningslinjer mot ulik botid. Teknisk sett kan de ha rett i at man bevise en helt klar sammenheng, men det vil aldri gå an å slå fast en sammenheng med 100 % sikkerhet i denne type forskning. Så vi må uansett forholdes til de funnene vi har.
I realiteten er det kun to alternativer etter samlivsbrudd. Barnet bor like mye has begge foreldre, eller mest hos den ene. Forskningen viser større grad av problemer hos barn som bor mest eller utelukkende hos den ene. Dersom fagpersonene tror gode samarbeidsevner i bunn er årsaken til at barn klarer seg bedre med delt omsorg, hvorfor skulle det være annerledes når barnet bor mest eller utelukkende hos den ene?Likevel argumenteres det som at sistnevnte løsning er å foretrekke ved dårlig samarbeid. Løsningen hvor flest barn sliter har de norske fagpersonene får problemer med, men løsningen hvor flere barn klarer seg bra, kontakten med begge foreldrene opprettholdes, og hvor foreldrene også behandles som likeverdige er de skeptiske til.
Jeg synes det er rart ikke flere er skeptiske til de norske fagpersonene. Fordi de avviser det forskningen peker mot, at delt omsorg er den beste løsningen for barn generelt. Fordi de baserer anbefalinger som går i motsatt retning på enkeltstudier, som både er kritiserte og tilbakeviste.
Samlivsbrudd vil fortsette å skje i alle år. Vi må slutte å kreve enighet om likeverd etter bruddet. Likverdet må være grunnregelen. Ikke tving barna til å dra på langtur for å se pappa, fordi mamma ville flytte. Ikke tving pappaer til å kjempe i retten for å få være en likeverdig forelder. Jeg vet at min erfaring underbygges av forskningen – barna vil bo hos begge foreldre like mye; det krever ikke bedre samarbeid å ha delt omsorg enn å ha samvær annenhver helg, og bo langt unna hverandre; det forhindrer ikke konflikt å tvinge foreldrene til å velge mellom lik eller ulik avgjørelsesmyndighet, ikke ha noe utgangspunkt etter bruddet, og å sende uenighet om spørsmålet direkte til retten, med et bestemt utfall.
Overfør flere timer til barna.