HVA ER DET VI IKKE FORSTÅR MED MENNS SELVMORD?
Artikkel i forbindelse med 11. nasjonale konferanse om selvmordsforskning og selvmordsforebygging den 19.–20. mai 2021 ved Dag Furuholmen, spesialist i psykiatri.
Hvorfor når ikke kunnskapens om menns utfordringer frem til politikerne? Er det fordi norske kjønnsforskere ikke interesserer seg for menns problematikk? Kanskje er det slik Dr. Warren Farrell beskriver «the empathy gap», som slår fast at befolkningen generelt ikke er innstilt på å ta inn over seg menns lidelser – vi trenger de unge mennene som helter som ofrer seg for familie og fedreland og da kan vi ikke samtidig tillate oss å kjenne på smerten deres. Legg merke til at det er kvinner og mødres smerte som refereres fra krigen i Ukraina, ikke unge og gamle menn som tvinges til å ta til våpen og utsette seg for lemlestelse og død.
Anders Lie Brenna og Hanne Samuelsen skrev 11. april i 2021 en kronikk i Aftenposten under tittelen «Selvmordsofrene er de glemte ofrene. Vi foreldre må gjøre etterforskningen selv.»
De skriver:
«Høsten 2020 mistet vi våre barn. Hanne mistet Mathias. Han var 17. Anders mistet Carl. Han var 19. Vi mistet dem med 34 dagers mellomrom, og vi var totalt uforberedt. Det er alle foreldre.
Risikoen er seks ganger større for at du mister barnet ditt til selvmord, enn i trafikken.
Det er et resultat av at trafikksikkerhet blir prioritert, mens selvmord er folkehelseproblemet ingen vil forholde seg til. Kunnskapsnivået er for lavt, mytene florerer, målene mangler og tiltakene består av gode intensjoner som er vagt formulert.
Selvmordsofrene er de glemte ofrene. Dødsfallene etterforskes, men kun for å fastslå at de tok sitt eget liv, ikke hvorfor. Det er en bjørnetjeneste overfor oss etterlatte, respektløst overfor de avdøde og en bortkastet mulighet til å lære. Det viser at samfunnet har en uakseptabel berøringsangst. Vi foreldre må gjøre etterforskningen selv, og svarene vi finner, blir ikke samlet inn for systematisk analyse. Etter et selvmord blir saken lukket og glemt. Erfaringer og kunnskap som kunne blitt brukt til å redde andre, blir ignorert. Det meste av forskningen gjøres der datagrunnlaget er lettest tilgjengelig. Det er på dem som er innlagt, og det er på jentene som forteller om sine selvmordstanker og selvmordsforsøk.»
Forskningen indikerer at selvmord er et komplisert og sammensatt problem. Likevel baseres mye av innsatsen på myten om at selvmord nesten utelukkende skyldes psykiatriske lidelser. Denne myten er selvmotsigende, uvitenskapelig og dødelig. Den gjør det vanskelig for foreldre å skjønne faresignalene, og den gjør det vanskeligere for spesielt gutter å fortelle om selvmordstanker.
Gjennom FNs bærekraftsmål har Norge lovet å redusere antall selvmord med en tredel innen 2030. Det er det veldig få som vet, og det er ikke engang nevnt i handlingsplanen for selvmordsforebygging som kom i fjor høst.
Vi vet selvfølgelig at de som lider av psykisk sykdom, og særlig av depresjon, står i faresonen. En stor befolkningsundersøkelse i Nord-Trøndelag, HUNT 84-undersøkelsen, viste overraskende at menn var like hyppig deprimert som kvinner, men ofte satte de ikke ord på sine problemer, de søkte i mindre grad hjelp og de tenderte til å kalle sin lidelse for ryggvondt eller slitenhet og selvmedisinerte seg med alkohol.
Hvorfor er det viktig å ha et spesielt fokus på gutter og menn?
Ser du på figuren, forstår du! Menn tar livet sitt tre ganger så hyppig som kvinner, særlig de unge, men også blant de gamle ensomme er overtalligheten svær.
Hvordan ser dette ut for oss som arbeider med menn?
Noen eksempler vil kunne hjelpe å belyse noen av temaene, men fremdeles er det dessverre slik at de fleste selvmord kommer uventet.
Eksempel 1. Opplevelse av ikke å lykkes som mann.
Ung suksessrik advokat. Han var til tider deprimert, hadde ekstremt høye krav til seg selv og en meget ustabil selvfølelse. Han hadde følt seg avvist av kona den siste tiden. Kom hjem etter å ha veltet og ødelagt for plasseringen i sykkelrittet Birken. Tok med hagla han hadde fått av sin far satte seg på verandaen og skjøt seg gjennom munnen.
I bakgrunnshistorien hans finner vi et særlig vanskelig forhold til en autoritær krevende far. En opplevelse av mangel på nærhet, kontakt og anerkjennelse.
Forskeren Mette Lyberg Rasmussen og kolleger har prøvd å utforske hvordan selvmord kan knyttes opp til forståelsen av maskulinitet hos en gruppe unge menn som helt uventet tok sitt eget liv. (Young men, masculinities and suicide.) Hos denne klienten finner man åpenbare fellestrekk med hennes forskning.
De oppsummerer at «Selvmordene fremsto som en måte å kompensere for egen manglende maskulinitet, og det var tre hovedregler:»
** Alt håp om å kunne bli en vellykket mann er borte, og ingen må vite det!
De etterlatte opplevde at den unge hadde mistet håpet om å kunne bli mann. Det var ikke et generelt tap av håp, eller psykisk lidelse som var den viktigste drivkraften bak disse selvmordene. Det handlet om å miste håpet om å prestere i forhold til egne ambisjoner, kombinert med en manglende vilje til å avsløre manglene og måtte skamme seg. Dermed må avdøde ha følt at de ikke hadde noe annet alternativ enn selvmord.
** Svakhet ble aldri tillatt, og det hadde vært umulig for de unge å fortelle fedrene at de ikke var i stand til å nå sine standarder.
Pårørende fortalte om uhåndterlige problemer i de unge mennenes forhold til sine fedre. Fedrene på sin side presenterte forventningene sine enten som uttalt kritikk og mistillit, eller holdningene ble formidlet gjennom deres egen forbilledlige oppførsel. Sønnene var i tillegg svært avhengige av bekreftelse fra fedrene.
** De etterlatte kunne se hvordan selvmordene ble iscenesatt for å skape et bilde av seg selv som heroisk.
For nesten alle pårørende, ble det i etterkant tydelig at de unge mennene, kort tid før selvmordet, skjulte nederlag og svakheter, samt en potensiell selvmordsplan. Måten de avsluttet livene sine på, etterlot seg en signatur med sterk emosjonell kraft, aggressivt rettet mot fedrene deres, eller som uoppfylte lengsler etter ekskjærester.
Eksempel 2. Psykiatri.
Ung familiefar, lærer, veletablert. Led av en personlighetsforstyrrelse.
Meget skjørt selvbilde, ekstremt sårbar for avvisning og måtte stadig ha bekreftelse på å være likt. Trengte hele tiden bevis på at kona elsket ham og ville være intim med ham. Voldsom aktivitet i hjemmet for å fortjene hennes gunst. Hun orket til slutt ikke å gi alle forsikringene han trengte. Han tolket det som tap av kjærlighet og kjørte i fjellveggen.
Klinisk, en ikke påfallende og stort sett velfungerende borderline personlighet. Et eksempel på hvordan psykiatri, i dette tilfelle personlighetsforstyrrelser gir økt sårbarhet.
Eksempel 3. Rusmisbruk.
En 40 år gammel rusmisbruker. Han var kronisk deprimert, og var fortsatt depressiv etter å ha gått gjennom hele behandlingsprogrammet på Veksthuset i Oslo, noe han opplevde som en voldsom skuffelse og et nederlag. Etter noen år i et metadonprogram i London orket han ikke mer og avsluttet livet.
Han hadde vokst opp i en kald velstående familie. Manglende tilknytning til foreldre. Han hadde ingen dypere kontaktevne, hadde kontroll, beholdt maska. Konstant opplevelse av ensomhet og utenforskap. Han viste et typisk eksempel på rus, forsøk på selvmedisinering og isolasjon.
Eksempel 4. Tapsopplevelse og hjelpeløshet.
Mann 40 år gammel, to barn, skilt. Kontaktet MannsForum for et par år siden. Mor til barna hadde bedrevet samværssabotasje i fem år og gjennom NAV presset ham til økt bidrag. Selv etter to rettssaker som han vant, endret hun ikke praksis. Han brukt over en million kroner i saksomkostninger mens hun har hatt fri rettshjelp. Han led lidd økonomisk ruin, bodde i en ettroms leilighet og hadde trukket seg fra alt sosialt liv. Hengte seg. Orket ikke mer hjelpeløshet, nederlag og savn.
Klinisk: Kronisk opplevelse av tap og hjelpeløshet. Ingen støtte fra det offentlige eller i storsamfunnet. Kronisk deprimert, isolert og fremmedgjort.
Dette er nok et eksempel på hvordan mange foreldre som mister kontakt med sine barn reagerer. Som styremedlem i MannsForumopplever jeg hvordan enkelte medlemmer føler seg totalt hjelpeløse i kontakt med barnevern og rettsvesen og ikke orker mer. Jeg har forsøkt å finne noen tall på hvordan det går med fedre som mister kontakten med barna sine gjennom samværssabotasje eller foreldrefiendtliggjøring. Ingen av de norske forskermiljøene på universiteter eller kjønnsforskningsinstitusjoner vet noe eller har villet prøve å finne ut noe om dette temaet. Fedres smerte synes ikke å være av interesse eller politisk korrekt som forskningstema. Fedres smerte over å miste sitt eget barn møtes oftest med en slags «hva er det du sutrer for, tenk på barnets beste-formel» eller «ingen røyk uten ild»-mistenkeliggjøring av omsorgsevne. Helsemyndighetene har heller ikke bestilt forskning om dette tema. Hvorfor ikke?
Norske myndigheter ved Bufdir har inntil nylig benektet eksistensen av foreldrefiendtliggjøring, men det finnes heldigvis internasjonal forskning. En forskningsrapport i Journal of Child and Family Studies fra mai 2020 beskriver hvordan foreldre av begge kjønn reagerer på å utsettes for foreldrefiendtliggjøring. «Targeted Parents Surviving Parental Alienation: Consequences of the Alienation and Coping Strategies.”
- Tjuetre prosent av utsatte foreldre i denne studien rapporterte at de har forsøkt selvmord.
- Utsatte foreldre opplever nød som en reell respons på sine vanskeligheter, men denne problematikken kan opprettholdes av negative automatiske tanker.
- Når utsatte foreldre mister kontakten med barna, lider de av et ubestemmelig tap, noe som kan føre til en uklar sorgreaksjon.
Forfatterne legger vekt på at profesjonelle bør vurdere utsatte foreldres selvmordsrisiko når de jobber med dem!
Dette bringer oss til det opplagte spørsmålet, hvem forsker på mannsproblematikk i Norge?
Norske institusjoner som forsker på kjønn, barn og familie består i dag av cirka 95 prosent kvinner. Den nasjonale forskningsetiske komite sier selv på sine hjemmesider om denne manglende kjønnsbalansen:
- «Man har tradisjonelt ikke hatt fokus på forskeres kjønn. Man forventet at forskere skulle være objektive i sin tilnærming. I dag vet vi at dette ikke er mulig. Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet. Forskningsrådet mener det er et demokratisk problem, og at det har store skadevirkninger hvis man ikke har en bred inngang til forskningen. Noe kjønnsforskningen definitivt ikke har.
- Bare én av ti kjønnsforskere ved universitetene er menn. Så mens vi vet omtrent alt om jenter og kvinners liv, vet vi mye mindre om hvordan gutter og menn har det, hvordan maskulinitet oppleves i dagens likestilte samfunn, og hvorfor den mannlige delen av befolkningen topper de fleste negative statistikker.»
Figurene nedenfor viser med all tydelighet logikken i at forskning på menns problemer inklusive selvmordsproblematikk synes å filtreres bort av andre tilsynelatende mer presserende og politisk korrekte prosjekter. Vi ser at den samme kjønnsubalansen også går igjen i forvaltningen som styrer pengene.
Hvis vi snur fokus til barn og barnets beste, hva vet vi om barns reaksjoner på mangel på farskontakt? Kan dette påvirke selvmordsstatistikken?
Norsk, skandinavisk og internasjonal forskning viser at både gutter og jenter er skadelidende av manglende farskontakt, og i motsetning til dagens dogme om at delt bosted forutsetter lav konflikt, indikerer forskning at delt bosted kan kompensere for eksisterende konflikt. Manglende farskontakt gir barn:
- Dårligere emosjonell og atferdsmessig tilpasning
- Dårligere selvfølelse, mer depresjon og stress
- Dårligere skoleresultater, dårligere sosial tilpasning
- Dårligere tilpasning til familie og til skilsmissen
- Dårligere relasjon og kommunikasjon med far
- Forverrer effekten av familiekonflikt
Dette er påvist i en rekke internasjonale store forskningsrapporter de siste 20 år, men av familiepolitiske årsaker synes det vanskelig for eksempel for Barnelovutvalget å ta denne informasjonen inn i sitt arbeid.
Internasjonalt finner vi også forskning på hvordan manglende farskontakt påvirker gutters liv. Dr. Warren Farrell forfatter av boka «The Boy Crises» finner i sin forskning om gutter som mangler farskontakt:
- De er mindre tilbøyelige til å vise empati
- De er mindre selvhevdende
- De er oftere deprimerte
- De lider av søvnforstyrrelser
- De er udisiplinerte og i opposisjon
- De har ofte lav selvfølelse og færre venner
- De vil gjøre det dårlig i fagområder som spesielt lesing og skrivning, men også matematikk og vitenskap
- de blir oppdratt av mødre, i hjem uten mannlige rollemodeller og begynner deretter i en feminisert skole. (I Norge er 95 prosent av barnehageansatte og 75 prosent av barneskolelærere kvinner!)
Mangelen på positive mannlige rollemodeller gjør dem sårbare for sterke, destruktive alfa-hanner som gjengledere eller narkotikalangere. 80 prosent av skoleskytere mangler kontakt med sin far!
Vi finner faktisk om vi leter godt også norsk forskning som viser risikoen vi utsetter barn for ved ikke å sørge for kontakt med begge foreldrene.
Å bo sammen med bare en forelder øker risikoen for selvmord blant de yngste.
I sitt doktorgradsarbeid ved NTNU fra 2011 undersøkte samfunnsmedisiner Latha Nrugham hvilke faktorer og årsaker som lå bak trønderske ungdommers selvmordsforsøk, ved å finkjemme data fra studien «Ungdom og psykisk helse».
Studien omfattet i overkant av 2500 ungdommer i Trøndelag. Informasjon ble hentet inn i perioden 1997–2005. 265 av ungdommene ble fulgt opp til de var 20 år gamle. To tredeler av disse ble valgt ut fordi de skåret høyt på en depresjonsskala. Depressiv lidelse peker seg imidlertid ikke ut som en risikofaktor blant de helt unge.
«De store risikofaktorene når det gjelder ungdom og selvmord, er ikke bare depresjon og tidligere selvmordsforsøk. Familieforhold spiller også en viktig rolle.
– Ser vi på de yngste, de som prøvde å ta sitt liv da de var 14–15 år, sier Nrguham – så er det én faktor som peker seg ut. Og det er at de ikke bor sammen med begge de biologiske foreldrene.
Blant dem som prøvde å ta sitt liv, var det 65 prosent som bodde sammen med én forelder.»
Vi vet også at av de som kun bor hos en av foreldrene, bor cirka 85 prosent hos mor.
Hva vet vi om de helt små barna?
Førskolebarn ned i fireårsalder kan ha angst, depresjoner og ADHD. Forekomsten er betydelig høyere blant førskolebarn som kun bor med én biologisk forelder. Noen av barna har samvær med den andre av foreldrene, mens andre har det ikke.
Førsteamanuensis Turid Suzanne Berg-Nielsen ved NTNU forteller at utgangspunktet for studiene var å finne ut hvorfor det går bra med noen barn og ikke med andre.
Sammen med kolleger ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge på NTNU fulgte hun to fødselskull og deres foreldre i Trondheim. De plukket ut et representativt utvalg på 1000 barn, og det gjør studien «Tidlig trygg i Trondheim» til verdens største undersøkelse av sitt slag. Forskerne mener utvalget gjør funnene relevante for hele landet. De fant ut at det var dobbelt så høy risiko for at barn som lever sammen med bare mor eller far har en psykisk sykdom. I noen tilfeller var risikoen tre og fire ganger høyere.
Det neste logisk spørsmål å stille er: Hva med de som skal hjelpe menn og gutter? Hva vet vi om hjelpeapparatet?
Vi vet at det over tid har vært en voldsom feminisering av hjelpeapparatet. Den delen av hjelpeapparatet som tar seg av psykososiale utfordringer og problemer har en særlig utfordring som kjønnssensitive yrker. Det ser ut som myndighetene i lang tid har vært ganske blinde for denne problematikken. Vi ser at det stadig blir mindre ettervekst av mannlige psykologer og leger, 75-85 prosent er kvinner. Ser vi på sosionomer, familievern og barnevern er det ennå større ulikevekt, og det er disse vi forutsetter har et kjønnsbalansert syn på familie-barn problematikk. Det har de ikke slik Anita Skårstad Storhaugs doktorarbeid fra NTNU på barnevernets syn på fedre viser med all tydelighet.
Tidsskriftet Sykepleien presenterte i 2018 elleve helsebrødre. 11 av 3000 helsesøstre, det vil si 0,3 prosent. Hvor er pekefingeren om kjønnsbalanse fra offentlig forvaltning? En av de intervjuede sier: «Jeg tror mange gutter i alderen 15 til 25 har ting de ikke ønsker å snakke med foreldre eller en kvinnelig helsesøster om. Gjerne ting knyttet til seksualitet, for eksempel fortelle om en kjønnssykdom de har fått. Mange jenter velger jo å gå til en kvinnelig gynekolog, om de har valget. Gutter trenger også en profesjonell person de kan snakke åpent med.»
Hvilke myter finner man om menns psyke i samfunnet og i et feminisert behandlingsapparat som står i veien for dialog?
Det finnes en rekke hypoteser uten forskningsmessig belegg for menns problemer, ikke minst ved selvmord. En gjenganger er hypotesen om menns manglende følelsesliv og menns språk som ofte kommer til kort i et feminisert behandlingsspråk. Her er noen teser som lever i beste velgående, og det finnes knapt forskningsmessig belegg for noen av dem.
- Menn er ikke like følsomme som kvinner
- Menn er ikke like empatiske som kvinner
- Menn uttrykker ikke følelser som kvinner
- Menns vennskap er ikke like nære som kvinners
- Menn snakker ikke åpent med venner
- Menn som ikke uttrykker følelser blir voldelige
- Menn er mer emosjonelt umodne enn kvinner
- Menn er ikke født med samme omsorgsevne som kvinner
Den amerikanske legen Louann Brizendine som har skrevet boka ”The Male Brain”, sier:
«Menn vet hva samfunnet og kvinner venter av dem. De må være sterke, modige og uavhengige. De vokser opp med et press om å undertrykke sin smerte og frykt, gjemme sine myke sider og stå støtt når de utfordres.»
Og siden hjernen vår er ytterst plastisk og lærenem kan gutter lett øve seg opp til å bli tause små helter, eller tause store helter. Og helter skal tåle og yte, ikke be om!
Brizendine har derimot klare forskningsmessige belegg på at menn er like sensitive som kvinner og like empatiske som kvinner. Vi har den samme hjernen selv om menn raskere tenderer til å kople over til kognitiv empati og problemløsningsmodus i stedet for å forbli i emosjonell resonans.
Professor Geoffry Greif har skrevet boka «The Buddy System. Understanding Male Friendship». Han har forsket på menns vennskap i en årrekke og er klar på at tidligere forskning har målt menns vennskap ut ifra kvinnelige vennskapsstandarder som har vært satt som gullstandard. Han finner menns vennskap like nære og fortrolige som kvinners, men mer handlende, mindre ordrike og mer «side ved side» i motsetning til kvinners «ansikt til ansikt».
At menn er mer emosjonelt umodne og dårligere i stand til å forhold seg til egne følelser er en påstand uten hold i virkeligheten. Min erfaring etter 45 år i terapirommet med både kvinner og menn viser at umodenhet og evne til å tåle egne følelser er et problem begge kjønn strever med. Kvinner har kanskje lettere for å dele private detaljer om livet sitt, men det er ikke det samme som å forholde seg til egne følelser.
Hypotesen om at menn som ikke uttrykker følelser blir voldelige, er det dominerende kjønnsparadigmet fra amerikansk 2000-talls feminisme og er tillagt Jane Fonda! Det går ut på at maskulinitet og vår patriarkalske kultur er hovedproblemet. Den undertrykker kvinner, og fratar gutter følelsene deres ved å premiere at de undertrykker dem.
Dette skal være hovedårsaken til menns voldelighet.Dette på tross av at det ikke finnes forskning som bekrefter denne type hypotese er dette blitt en slags sannhet i USA. Dette er ikke ulikt myten om toxisk maskulinitet. Toxisk maskulinitet er for øvrig beskrivelsen av atferden til tunge kriminelle, rusmisbrukende, personlighetsforstyrrede fanger som kjemper om å ikke havne nederst på rangstigen på timannsrom. Nå har man begynt å måle vanlige menn og gutter opp mot den skalaen, og ikke minst at amerikansk psykologi gir råd om hvordan behandle menn ut ifra dette dogme.
Når det gjelder omsorgsevne, eller omsorgskompetanse, er det en evne som utvikles i samspill med barn både hos menn og kvinner noe som også er vist gjennom forskning blant annet på premature.
Men hvor sensitive er vi egentlig som samfunn ovenfor menns smerte?
Dr. Warren Farrell har lansert begrepet «The Empathy Gap» der han forklarer at vi alltid har trengt unge spreke menn til å hjelpe og redde oss. Vi lover dem til gjengjeld heltestatus, men gjør oss samtidig numne for deres smerte. Vi lar oss fylle med beundring for dykkerne som hentet ut fotballguttene i Thailand, men vi kjenner ikke på redselen og smerten til ham som druknet i forsøket på å hjelpe.
Det er ikke bare Vietnam-veteraner og gruvearbeidere som blir møtt med nummenhet.
Michael Gurian åpner boka si «Saving our Sons», med et dikt av en eskimopoet, Nakasak, som sier:
Det er en stamme av usynlige gutter som beveger seg rundt oss som skygger – har du følt dem? De kan ikke sees unntagen når de dør; bare da blir de synlige.
Menns og gutters smerte får i for stor grad lov til å forbli usynliggjort også i vår kultur. Suicid handler med andre ord om noe langt mer enn gutter og menns evne til å uttrykke følelser.Det handler blant annet hvordan vi som samfunn kollektivt har sett menn og deres kvaliteter siden 70-tallet – og om vi ønsker dem og deres kvaliteter velkommen.
Er det for eksempel greit for gutter å oppleve et skolesystem som aktivt har heiet frem jentene siden slutten av 80-tallet? Har det ingen omkostninger for gutters opplevelse av verdi og selvfølelse? Hvordan opplever de at vi som samfunn tar imot menns smerte? Forstår vi for eksempel og uttrykkes det empati for menns smerte over å miste kontakten med egne barn? Eller blir det for ubehagelig, ikke minst for kvinner som er opptatt av kvinnesolidaritet og morspresumpsjon? «Det som er best for mor er best for barnet.»
Det kan synes som løsningen til nå har vært et krav til menn om at de må uttrykke seg mer som kvinner, det kommer vel neppe til å skje. Likevel er taushet neppe gull. Dette betyr kanskje at vi må ha mer fokus på hjelpeapparatets eget språk og evne til å få menn i tale. Feminiseringen av hjelpeapparatet er dessverre en kjensgjerning. Mangelen på forsøk på å bedre regulere kjønnssensitive yrker har med andre ord konsekvenser i praksis. Vi må anerkjenne at menns måte å formidle seg på kan være annerledes enn kvinners, men fremdeles like legitim.
Les også:
mannsforum.no/vi-trenger-mer-kunnskap-om-menn-selvmord-og-samlivsbrudd/
Les også:
mannsforum.no/gutter-fedre-menn-og-selvmord/
Husk at hvis du trenger noen å prate med kan du ringe en hjelpetelefon.
Mental Helse Hjelpetelefonen: 11 61 23
Kirkens SOS Telefon: 22 40 00 40
Mannsforums hjelpetelefon: 33 33 70 00