Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Debattinnlegg formidler ikke MannsForums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Av Espen Goffeng – samfunnsdebattant, skribent og forfatter
I de to første av tre tekster for MannsForum har jeg snakket om den offentlige samtalen om kjønn. Offentlige samtaler er min spesielle interesse om dagen. Alt starter jo der, både problembeskrivelser og forsøk på løsninger. Jeg har hevdet at samtalen vår om kjønn er skjev og lite virkelighetsforankret, og jeg har kommet med forslag til hvorfor det er sånn.
Så hvordan kan grupperinger som jobber med menns interesser og problemer navigere i en slik offentlig samtale? Hvordan fremme menns interesser i en diskurs som er hardt vinklet for kvinners interesser og som ofte legger skyld på menn for den skjeve situasjonen den beskriver?
Jeg tror man bør forsøke å unngå å gjøre oppmerksomheten til et nullsumspill. Jeg har nevnt i en tidligere tekst at dette er vrient. Fokus på et tema «koster», det betyr mindre fokus på et annet. Dette skjer i alle samtaler. Et eksempel kan være flyktningleiren Moria i Hellas. I verdensmålestokk er den forsvinnende liten. Som verdensproblem klokker den neppe inn i de øverste hundre. Men mens den ble diskutert som mest, tok den oppmerksomhet bort fra alle andre verdensproblemer til en grad som var nesten fascinerende. Som tidligere Palestina-aktivist merket jeg at saker om palestinernes sak var nesten borte i et par år, bare for å ta et eksempel.
Det er derfor ikke uvanlig å se at det å sette fokus på menns utfordringer blir møtt med påstander om at dette er å bagatellisere kvinners utfordringer.
Det er allikevel viktig å ikke bygge oppunder en slik offerkonkurranse mellom kvinner og menn. Offerkonkurranser har vi nok av om dagen, for å si det mildt. Og menn har av forskjellige grunner ikke noe godt utgangspunkt for å «vinne» dem.
For det første er kjønnssamtalen vår godt organisert. Alle politiske partier har sine nettverk for kvinners interesser. Vi har store og tradisjonsrike organisasjoner som jobber med det. Det går en pen sum statlige penger inn i det arbeidet vært år. En mannsorganisasjon som forsøker å gå i krigen mot denne etablerte «maskinen» – om jeg kan få si det litt kynisk – er dømt til å tape.
En annen årsak er fordeling av empati og sympati. Mye forskning er gjort på mange forskjellige måter for å finne ut hvem som mottar mest av disse to følelsene. Resultatene peker sterkt i retning av at når en kvinne og en mann blir utsatt for det samme, så er det kvinnen som får mest sympati. Og det av både kvinner og menn. «Kvinner og barn først» er ikke noe som ble oppfunnet på slump, det ligger dypt i biologien vår.
Så det er ingen grunn til å bli med på den dansen der, selv om det skulle bys opp.
Jeg tror derfor det beste er å være tørt bevisbasert. Man må ha sine fakta på rams. Tall om samlivssabotasje som rammer barn, ufrivillig barnløshet, dødsfall og skader på jobb, hjemløshet, kortere levealder og selvmord bør læres og brukes. NRKs «fem myter om likestilling» bør pugges[1] sammen med tallmaterialet som brukes der. Det gjelder også konklusjonene til Likelønnskommisjonen som tar hull på myten om forskjellig lønn for samme arbeid.
Så om det skulle bys opp til en kamp om hvem som har mest problemer, er det lurt å styre unna.
Men jeg tror det lureste som kan gjøres, er å minne våre politiske partier på at menn faktisk utgjør halvparten av stemmene her i landet. Dette gjelder særlig for venstresiden, hvor de feministiske organisasjonene har sitt hjem. Går man noen år tilbake, så var det jo menn som utgjorde den største gruppen velgere på denne siden i politikken. Dette sluttet å være tilfelle etter stortingsvalget i 1981, hvor kvinner stemte mer til venstre enn menn. Det har fortsatt på samme måte siden den gang. Venstresiden har opplevd en velgerflukt av menn i flere tiår nå, og ikke bare i Norge.
Og det er jo ikke så rart. Går man gjennom tilfellene hvor venstresiden omtaler menn som gruppe, vil man finne at de omtales overveldende negativt. Hvorfor skal man stemme på partier som virker som om de ikke vil ha noe med en å gjøre?
Det er imidlertid mange som begynner å se dette problemet. Ettersom jeg selv er på venstresiden, men snakker og skriver åpent og aktivt om en del temaer som er litt småtabu, har jeg i flere år fungert som en slags frustrasjonsbøtte for folk på venstresiden. Jeg vet veldig godt at mange der – også folk med innflytelse – er i ferd med å anerkjenne at det er et problem å forholde seg slik til halve elektoratet på denne måten. Så her er det absolutt muligheter for å få politisk innflytelse i årene som kommer.
Og det gjelder ikke bare menn heller. Folk som hele tiden beskriver forholdet mellom kjønnene som en kynisk maktkamp – også i ekte- og samboerskap – har en tendens til å glemme at de fleste par faktisk er glad i hverandre. De samarbeider om å få livet til å gå rundt. Pardon my French, men snakker man dritt om menn til kvinner, så snakker man også dritt om personer som de kvinnene ofte er veldig glad i. Eller om deres sønner, muligens. Spesielt er dette et problem jo mer likestilte vi blir, og jo mer kjønnssamtalen som en effekt av dette fjerner seg fra virkeligheten som den oppleves fra dag til dag.
Etter disse tre tekstene vil jeg si at det er lov å være optimistisk på vegne av MannsForum og lignende organisasjoner. Det stikkes stadig små hull i boblen som utgjør kjønnssamtalen vår. NRKs artikkel om de fem mytene og Brennpunkt-dokumentaren den ble skrevet i tilknytning til, er et godt eksempel. Det er også Stoltenbergutvalget som forsket på gutters situasjon på skolebenken. Det er nok en grense for hvor lenge man kan opprettholde den illusoriske beskrivelsen av det undertrykkende patriarkatet, uansett hvor godt organisert man er.
[1] Fem myter om likestilling – Dokumentar (nrk.no)