Menn rammes hardest av selvmord etter samlivsbrudd, men norsk suicidologi har i liten grad fulgt opp internasjonal forskning om tapet av foreldrerollen.
Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september setter hvert år søkelyset på hvordan selvmord kan forebygges gjennom bedre kunnskap og mer målrettede tiltak. Samtidig reiser den et grunnleggende spørsmål: Bygger norsk selvmordsforebygging på et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag? Internasjonal forskning har de siste tjue årene utviklet ny innsikt i hvordan ufrivillig tap av kontakt med egne barn kan påvirke psykisk helse og selvmordsrisiko. Likevel synes denne forskningen i liten grad å ha satt spor i norsk suicidologi.
Folkehelseinstituttet registrerte 739 selvmord i Norge i 2024 – det høyeste antallet som noen gang er registrert. Av disse var 543 menn og 196 kvinner. Nesten tre av fire som tok sitt eget liv, var menn. Ser vi de siste fem årene under ett, har antallet selvmord blant menn økt, mens utviklingen blant kvinner har vært relativt stabil. Økningen fra 2023 til 2024 skyldtes utelukkende flere selvmord blant menn.
Tallene illustrerer et av de mest sentrale spørsmålene innen selvmordsforskningen: Hvorfor rammes menn så mye hardere enn kvinner? Psykiske lidelser, rus, økonomiske problemer og ensomhet er etablerte risikofaktorer, men de forklarer ikke alene den store kjønnsforskjellen. Samlivsbrudd er også en kjent risikofaktor, men heller ikke her gir forskningen et fullstendig svar på hvorfor menn ser ut til å være mer sårbare i sammenheng med en slik livsendring.
Forskerne fant risikoen – men ikke forklaringen
Det spørsmålet ble formulert tydelig allerede i 2003.
Da publiserte den dansk-kinesiske psykiateren og selvmordsforskeren Ping Qin, sammen med kolleger ved Aarhus Universitet, to registerstudier som fortsatt regnes blant de viktigste bidragene til internasjonal suicidologi. Ved hjelp av danske nasjonale registre dokumenterte forskerne at samlivsbrudd, skilsmisse og det å bo alene var forbundet med økt selvmordsrisiko. Menn var samtidig betydelig mer utsatt enn kvinner.
Det mest interessante funnet var likevel ikke selve kjønnsforskjellen. Det viktigste var at forskerne ikke kunne forklare hvorfor den oppsto.
Registrene omfattet opplysninger om blant annet sivilstatus, inntekt, utdanning og psykisk sykdom, men de fortalte ingenting om hva som skjedde med foreldrerollen etter et samlivsbrudd. Qin og kollegene understreket derfor at de observerte kjønnsforskjellene ikke kunne forklares fullt ut av variablene de hadde tilgjengelig, og etterlyste videre forskning på mekanismene bak forskjellen.
Mer enn tjue år senere står dette fortsatt igjen som et av de mest interessante forskningsspørsmålene på feltet og står fortsatt ikke på agendaen i norsk selvmordsforskning.
Det registrene aldri målte
Store registerstudier er uvurderlige når forskere skal identifisere risikofaktorer i en hel befolkning. De kan vise hvilke livshendelser som oftere forekommer blant mennesker som tar sitt eget liv enn blant resten av befolkningen. Men de sier langt mindre om hvordan disse livshendelsene faktisk oppleves.
Registrene kan fortelle at et samliv tok slutt. De kan ikke fortelle om en forelder samtidig mistet kontakten med egne barn. De registrerer heller ikke langvarige samværskonflikter, opplevelsen av å miste foreldrerollen eller de psykiske belastningene som kan følge når kontakten med barna gradvis brytes.
Det var nettopp denne typen erfaringer Qin og kollegene ikke hadde mulighet til å undersøke. Dermed ble et viktig forskningsspørsmål stående ubesvart: Kan det være bestemte belastninger etter samlivsbrudd – og ikke samlivsbruddet i seg selv – som bidrar til den forhøyede selvmordsrisikoen blant menn?
Internasjonal forskning tok neste steg
Mens registerforskningen i årene etter 2003 i hovedsak bekreftet at samlivsbrudd er en betydelig risikofaktor, begynte flere internasjonale forskningsmiljøer å undersøke det Qin og hennes medforskere ikke søkte svar på.
Forskere som Sally Lee-Maturana, Michelle Matthewson, Jennifer Harman, Ben Hine, Elizabeth Bates og Edward Kruk rettet oppmerksomheten mot belastninger knyttet til foreldrerollen etter samlivsbrudd. I stedet for å spørre om samlivsbrudd øker selvmordsrisikoen, undersøkte de hva som skjer når en forelder ufrivillig mister kontakten med egne barn.
På tvers av ulike studier går de samme temaene igjen. Foreldre beskriver komplisert sorg, tap av identitet, sosial isolasjon, depresjon, posttraumatiske stressymptomer og en gjennomgripende opplevelse av maktesløshet. Flere forskningsmiljøer peker også på at langvarige konflikter om barna kan utvikle seg til en kronisk belastning med konsekvenser langt utover selve samlivsbruddet.
Ingen av disse forskerne hevder at ufrivillig tap av kontakt med egne barn alene forklarer selvmord. Selvmord er et komplekst fenomen med mange medvirkende årsaker. Forskningen reiser imidlertid et viktig spørsmål: Kan dette være én av mekanismene som bidrar til at menn rammes langt hardere enn kvinner etter enkelte samlivsbrudd?
Hva skjer når en forelder mister kontakten med barnet?
Et av de mest sentrale bidragene kommer fra Sally Lee-Maturana, Michelle Matthewson og Caitlin Dwan. I en kvalitativ studie intervjuet de foreldre som beskrev at de var blitt fremmedgjort fra barna sine. Formålet var ikke å måle hvor utbredt fenomenet er, men å undersøke hvilke konsekvenser det kan få.
Foreldrene beskrev et mønster av alvorlige psykiske belastninger. Mange fortalte om komplisert sorg, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, økonomiske problemer, sosial tilbaketrekning og en sterk opplevelse av å miste en sentral del av egen identitet. Forskerne knyttet erfaringene til begrepet tvetydig tap – en situasjon der barnet fortsatt lever, men relasjonen er utilgjengelig og sorgen derfor mangler både en naturlig avslutning og sosial anerkjennelse.
Et av studiens mest oppsiktsvekkende funn var at 23 prosent av deltakerne oppga at de hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Forskerne understreket at resultatet ikke kan generaliseres til alle foreldre som mister kontakten med barna, blant annet fordi utvalget var lite og selvrekruttert. Likevel mente de funnet var så alvorlig at helsepersonell bør være oppmerksomme på selvmordsrisiko hos foreldre i slike situasjoner.
Senere oppsummerte Lee-Maturana og kollegene forskningsfeltet i en bred litteraturgjennomgang. Konklusjonen var at ufrivillig tap av kontakt med egne barn kan få omfattende konsekvenser for psykisk helse, livskvalitet og sosial fungering, og at dette er et område som fortsatt er lite utforsket sammenlignet med andre belastninger etter samlivsbrudd.
Depresjon, traumer og suicidalitet
I 2024 publiserte University of West London en rapport basert på en undersøkelse av 1 005 separerte eller skilte foreldre i Storbritannia. Forskerne brukte både direkte spørsmål og standardiserte mål på konkrete foreldrefremmedgjørende handlinger, og fant store forskjeller avhengig av hvordan fenomenet ble kartlagt.
Da deltakerne ble spurt direkte, svarte 39,2 prosent at den andre forelderen hadde forsøkt å skade forholdet mellom dem og barna. Da forskerne i stedet spurte om bestemte former for atferd, steg andelen til 59,1 prosent. Etter at de tok hensyn til om deltakerne selv rapporterte tilsvarende handlinger, ble 36,5 prosent klassifisert som ikke-gjensidig utsatte foreldre. Tallene viser både at slike erfaringer kan være utbredt, og at målemetoden har stor betydning for resultatet.
Det viktigste funnet i denne sammenhengen var likevel ikke hvor mange som rapporterte slike erfaringer. Foreldre som oppga at de var utsatt, rapporterte også høyere nivåer av depresjon, posttraumatiske stressymptomer og selvmordstanker enn foreldre som ikke gjorde det. Studien fant dessuten sammenhenger med andre former for vold og kontroll etter samlivsbruddet.
Forskerne understreket at studien ikke kan fastslå årsak. Den bygger på selvrapportering og måler situasjonen på ett tidspunkt, og kan derfor ikke avgjøre om de foreldrefremmedgjørende handlingene førte til de psykiske problemene, eller om andre belastninger bidro til sammenhengen. Likevel dokumenterer studien at gruppen som rapporterte slike erfaringer, samtidig hadde vesentlig dårligere psykisk helse og mer suicidalitet. Det er et funn som bør utløse videre forskning, ikke avvises fordi årsaksforholdet ennå ikke er endelig klarlagt.
Tap av foreldrerollen rammer identitet, arbeid og sosial tilhørighet
Forskningen til Edward Kruk, Jennifer Harman, Denise Hines, Elizabeth Bates og Ben Hine peker i samme retning, selv om studiene har ulike metoder og utvalg.
Kruk har argumentert for at alvorlig og uberettiget avvisning av en forelder må forstås i lys av emosjonell mishandling og familievold, fordi den rammer både barnet og relasjonen til den forelderen som skyves ut. Harman, Kruk og Hines har på tilsvarende måte beskrevet foreldrefremmedgjørende handlinger som en utilstrekkelig anerkjent form for familievold.
Bates og Hine har undersøkt fedres erfaringer med foreldrefremmedgjøring i en bredere sammenheng av vold og kontroll etter samlivsbrudd. Fedrene beskrev blant annet manipulering av kontakt, bruk av offentlige systemer, påvirkning av barna og en vedvarende opplevelse av å bli marginalisert som forelder. Studien kan ikke si hvor vanlige slike forløp er, men viser hvordan tapet av kontakt kan inngå i en større belastningskjede.
Denne forskningen handler derfor ikke bare om antall samværsdager. For mange er foreldrerollen en grunnleggende del av identiteten og meningen med livet. Når kontakten med barnet opphører mot deres vilje, kan tapet påvirke familie, arbeid, økonomi, sosial tilhørighet og fremtidstro samtidig. Likevel blir situasjonen ofte behandlet som en ordinær konflikt mellom to voksne, snarere enn som et mulig alvorlig relasjonelt tap.
Den norske blindsonen
Norsk selvmordsforskning kjenner samlivsbrudd som risikofaktor, men kategorien sier lite om hva slags brudd det er snakk om. Et brudd der foreldrene samarbeider og begge beholder nær kontakt med barna, er noe annet enn et brudd som etterfølges av kontaktstans, alvorlige beskyldninger, langvarige rettsprosesser eller en gradvis utslettelse av foreldrerollen.
Når forskningen ikke skiller mellom disse forløpene, kan den heller ikke undersøke om de innebærer ulik selvmordsrisiko. Den kan registrere at et samliv er avsluttet, men ikke om forelderen fortsatt møter barna, hvor lenge et eventuelt kontaktbrudd har vart, eller om tapet inngår i et mønster av psykisk vold og kontroll.
Det mangler derfor ikke internasjonal forskning som beskriver alvorlige psykiske belastninger og sammenhenger med suicidalitet. Det som mangler, er at funnene i større grad blir prøvd, videreutviklet og integrert i en norsk suicidologisk sammenheng.
Spørsmålet er hvorfor norske forskningsmiljøer ikke i større grad har tatt kunnskapen fra internasjonale kolleger inn i forskningsagendaen. Hvorfor kartlegges ikke faktisk kontakt med barna, endringer i foreldrerollen, varigheten av kontaktbrudd, psykisk vold etter samlivsbrudd og erfaringer med retts- og hjelpeapparatet mer systematisk?
Først når slike variabler inngår, kan forskerne undersøke om enkelte typer samlivsbrudd innebærer langt større belastning enn andre, og om dette kan bidra til å forklare hvorfor menn rammes så hardt.
MannsForum og PASG Norge har varslet om kunnskapshullet
MannsForum og PASG Norge har ved flere anledninger tatt opp denne problemstillingen i kronikker, fagartikler og møter med politikere. Organisasjonene har kritisert at ufrivillig tap av kontakt mellom foreldre og barn ikke inngår tydeligere i kunnskapsgrunnlaget for norsk selvmordsforebygging.
I kronikken Norsk selvmordsforskning og -forebygging i en farlig blindsone, skrevet av blant andre Øivind Østberg (MannsForum), Eivind Meland (PASG Norge), ble det argumentert for at norske forsknings- og forebyggingsmiljøer i for liten grad undersøker hva som skjer når samlivsbruddet også innebærer tap av foreldrerollen.Kritikken ble senere fulgt opp av Hans Petter Goller og Bjørn Joachimsen i Fontene-artikkelen Samværshindring og foreldrefremmedgjøring er psykisk vold – og det koster liv.
Budskapet er ikke at alle kontaktbrudd skyldes foreldrefremmedgjøring, eller at ufrivillig tap av kontakt med barn forklarer alle selvmord etter samlivsbrudd. Kritikken er at et alvorlig og målbart fenomen i for liten grad blir undersøkt. Når variabelen mangler, mangler også grunnlaget for å avgjøre hvor stor betydning den har.
Forebygging krever kunnskap om hva menn faktisk mister
Selvmordsforebygging retter ofte oppmerksomheten mot individets symptomer og vilje til å søke hjelp. Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Forebyggingen må også undersøke belastningene som går forut for krisen, og om samfunnets institusjoner bidrar til å dempe eller forsterke dem.
For en far som ufrivillig mister kontakten med barna, er problemet ikke nødvendigvis bare at han har vansker med å snakke om følelser. Han kan stå i en vedvarende tapsprosess der familierelasjonen, hverdagen, identiteten og fremtidsbildet brytes ned samtidig. Oppfordringen om å be om hjelp blir utilstrekkelig dersom hjelpeapparatet ikke forstår tapet eller behandler situasjonen utelukkende som en konflikt mellom foreldrene.
En kunnskapsbasert forebygging må derfor både hjelpe mennesker i akutt krise og undersøke hvilke livshendelser som fører dem dit. Den må kunne skille mellom samlivsbrudd som løses på en måte som ivaretar foreldrerelasjonene, og brudd som utvikler seg til langvarige, destruktive prosesser med kontaktstans, sosial isolasjon og opplevelse av rettsløshet.
Behov for en ny forskningsagenda
For mer enn tjue år siden dokumenterte Ping Qin og kollegene at menn rammes særlig hardt etter samlivsbrudd, samtidig som de tilgjengelige registerdataene ikke kunne forklare kjønnsforskjellen. Siden har internasjonale forskere undersøkt belastninger som den tradisjonelle registerforskningen ikke fanget opp, og funnet sammenhenger mellom ufrivillig tap av kontakt med egne barn, alvorlige psykiske plager og suicidalitet.
Dette tilsier at norsk selvmordsforskning trenger en tydeligere forskningsagenda. Det er ikke tilstrekkelig å registrere at et samliv er avsluttet. Forskningen bør også undersøke om forelderen har mistet kontakten med barna, hvor lenge kontaktbruddet varer, hvordan foreldrerollen endres, og om tapet inngår i et mønster av psykisk vold, langvarige konflikter eller belastende møter med retts- og hjelpeapparatet.
Spørsmålet er ikke om ufrivillig tap av kontakt med egne barn forklarer alle selvmord blant menn. Spørsmålet er om norsk selvmordsforebygging kan være treffsikker uten et kunnskapsgrunnlag som undersøker hvilken betydning dette tapet faktisk har.
Redaksjonell merknad
Forskningen som omtales, dokumenterer sammenhenger mellom belastninger etter samlivsbrudd, psykisk helse og suicidalitet. Den fastslår ikke at ufrivillig tap av kontakt med egne barn alene forårsaker selvmord. Selvmord har som regel sammensatte årsaker. Hensikten er å belyse et forskningsspor som internasjonale forskere i økende grad har undersøkt, men som fortsatt synes å ha fått begrenset plass i norsk selvmordsforskning og selvmordsforebygging.
Kilder
Offentlig statistikk
Folkehelseinstituttet (FHI) – Dødsårsaksregisteret: Selvmord i Norge (2024)
https://www.fhi.no/he/folkehelserapporten/psykisk-helse/selvmord-i-norge/
Vitenskapelige primærkilder
Qin, P. & Mortensen, P.B. (2003). The impact of parental status on the risk of completed suicide. Archives of General Psychiatry.
https://jamanetwork.com/journals/jamapsychiatry/fullarticle/207271
Qin, P., Agerbo, E. & Mortensen, P.B. (2003). Suicide Risk in Relation to Socioeconomic, Demographic, Psychiatric, and Familial Factors: A National Register-Based Study of All Suicides in Denmark, 1981–1997. American Journal of Psychiatry.
https://psychiatryonline.org/doi/10.1176/appi.ajp.160.4.765
Lee-Maturana, S., Matthewson, M. & Dwan, C. (2020). The Impact of Parental Alienating Behaviours on the Mental Health of Adults Alienated in Childhood and Alienated Parents. Journal of Child and Family Studies.
https://link.springer.com/article/10.1007/s10826-020-01725-1
Lee-Maturana, S., Matthewson, M. & Dwan, C. (2023). A systematic review of the psychological impact of parental alienating behaviours on targeted parents.
https://link.springer.com/article/10.1007/s10826-022-02561-5
Harman, J.J., Kruk, E. & Hines, D.A. (2018). Parental Alienating Behaviors: An Unacknowledged Form of Family Violence. Psychological Bulletin.
https://psycnet.apa.org/record/2018-51631-001
Hine, B., Bates, E. mfl. (2025). Prevalence of Parental Alienating Behaviours among Separated Parents in the United Kingdom. Journal of Family Violence.
https://repository.uwl.ac.uk/id/eprint/13686/
Rapporter
University of West London (2024). Alienating Behaviours among Separated Parents in the United Kingdom.
https://www.uwl.ac.uk/sites/uwl/files/2024-04/Alienating%20behaviours_v3.pdf
Norske fagartikler og kronikker
Joachimsen, Bjørn, Østberg, Øivind & Meland, Eivind. Norsk selvmordsforskning og -forebygging i en farlig blindsone. PASG Norge.
https://www.pasg.no/artikler/norsk-selvmordsforskning-og-forebygging-i-en-farlig-blindsone
Joachimsen, Bjørn, Østberg, Øivind & Meland, Eivind. En kritisk blindsone i selvmordsforebygging i Norge. PASG Norge.
https://www.pasg.no/artikler/en-kritisk-blindsone-i-selvmordsforebygging-i-norge
Joachimsen, Bjørn. Det som kan vippe menn helt utfor er frykten for å miste barna. PASG Norge.
https://www.pasg.no/artikler/det-som-kan-vippe-menn-helt-utfor-er-frykten-for-a-miste-barna
Goller, Hans Petter & Joachimsen, Bjørn. Samværshindring og foreldrefremmedgjøring er psykisk vold – og det koster liv. Fontene.
https://fontene.no/debatt/samvarshindring-og-foreldrefremmedgjoring-er-psykisk-vold–og-det-koster-liv-6.631.1209246.de0b8a4958
Ufrivillig tap av kontakt med egne barn som risikofaktor for selvmord