Hvorfor sitter ekspertene musestille på gjerdet når vi er i ferd med å vedta en lov som gjør at kvinner kan begynne å planlegge fedreløse barn?
Dette innlegget ble først publisert i Nettavisen 22. 02. 2018 her:
og er gjengitt hos MannsForum med tillatelse fra forfatter.
Arne Børke, #FortsattPappa
Den senere tid har det i media vært diskutert flere saker som vedrører barn, mor og far og deres roller og forhold til hverandre. Delt bosted, foreldrepermisjon, og nå sist, assistert befruktning til enslige kvinner.
Når det gjelder assistert befruktning for enslige kvinner har flere vært på banen og uttalt seg, men det er en gruppe jeg savner som ikke ser ut til å være på banen i det hele tatt. Hvor er alle ressurspersonene innenfor barnefokuset? De siste par årene har det vært mange innlegg i aviser fra fagpersoner med fokus på barn i forbindelse med debatten rundt delt bosted og foreslåtte endringer i barneloven. Dr. Willy-Tore Mørch, psykologspesialist og professor emertus i barn og unges psykiske helse ved UiT, Norges arktiske universitet, er en av de mest fremtredende av disse, sammmen med blant andre forskerne Trine Eikrem, stipendiat ved Bufetat og Folkehelseinstituttet, og Odd Arne Tjersland, professor ved psykologisk institutt ved UiO, har alle uttalt seg engasjert om delt bosted, med utgangspunkt i fokuset på barnets beste.
I sine innlegg og kronikker i media har de, sammen med kollegaer, argumentert mot delt bosted, med utgangspunkt i barnets beste. Hovedessensen i deres argumentasjon er at det ikke finnes nok eller god nok forskning som støtter at dette er det beste for barnet. Det som forbauser meg, er disse personers totale fravær i diskusjonen rundt om det skal være lov for enslige kvinner å få hjelp til assistert befruktning. Hvis disse menneskene, i kraft av sine roller, ønsker å være barnets stemme, hvorfor sitter de musestille på gjerdet når vi er i ferd med å vedta en lov som gjør at kvinner kan begynne å planlegge fedreløse barn?
Hvorfor er det ingen fagpersoner med fokus på barnets beste som uttaler seg om denne saken? Synes disse fagpersonene at det er greit at vi med fullt forsett skal begynne å bringe til verden tusenvis av barn hvor far aldri har vært en teoretisk mulighet en gang? I så fall hvorfor? Hvilken forskning finnes som kan underbygge at et barn med kun en eller flere mødre vil ha et like godt liv som når barnet vokser opp i et stabilt hjem med en mor og en far? Det er nemlig denne argumentasjonen som brukes når det blir argumentert mot delt bosted. Det påstås at det ikke finnes nok forskning som sier noe sikkert om hvordan ulike bostedsordninger påvirker barns trivsel. Så fordi det påståelig ikke finnes entydig, sikker forskning som viser at barn med delt bosted har det like bra som andre barn, så kan dette ikke anbefales, og kan heller ikke dømmes i rettsystemet.
Hva med barn som vokser opp uten en pappa? Ikke en pappa som ikke vil se dem, eller som av andre årsaker ikke er tilstede, men en pappa som aldri har vært planlagt som en del av barnets liv. Finnes det forskning som entydig viser at slike barn har det, eller vil få det like bra som andre barn? Hvis ikke, så burde, med bakgrunn i argumentasjon rundt delt bosted, alle forskere og psykologer som står så steilt i mot delt bosted som foretrukken løsning i dagens lovverk, vært på banen i også denne saken. Og det gjelder ikke minst dagens barneombud, Anne Lindboe.
Hvorfor er hun og så mange andre totalt fraværende i denne diskusjonen? Burde ikke de fremtidige barna uten noen reell far være i fokus her? Er det slik at så lenge mor er 100% tilstede i barnets liv, så trenger vi ingen forskning som vurderer effekten av fraværet av en far? Er det å ha en farsfigur en parantes i et barns liv?
For meg kan det virke som disse holdningene er mer tilstede i vårt samfunn enn det vi liker å tro. I norsk rett forsvant morspresumpsjonen ut av barneloven i 1981, men mange steder er morspresumpsjonen høyst levende over 35 år etter at den ble avskaffet i lovverket.
På barnas vegne håper jeg at dette ikke er de gjeldende holdninger hos mange av de som uttaler seg tilsynelatende på vegne av barna og deres beste, eller som lar være å uttale seg når de kanskje burde stikke hodet frem.
Barna burde komme først, ikke en kvinnes ønske om å få seg ett.