Ordføreren i Samnanger krever ærlighet og redelighet av alle, inkludert seg selv. Nå jakter han personlig ansvar for offentlige ansatte. Han vil ha slutt på å kunne gjemme seg bak systemet etter å ha utført dårlig håndverk.
– Det er forferdelig at norske offentlige tjenestefolk skal bli beskyttet av arbeidsgiveransvaret for det de gjør i tjenesten. Hvor kom den forståelsen fra? De skal sitte der og ha makt, men ikke personlig ansvar? Man fratar jo de mest sårbare i samfunnet rettssikkerheten på den måten. Men dette vil helst ikke offentligheten ta i, sier Knut Harald Frøland (49).
Som ordfører i lille Samnanger kommune har han satt i gang en stor og krevende prosess. I dag gjør offentlige ansatte jobben sin beskyttet av både arbeidsgiver og system. Den ordningen utfordrer nå Samnangers øverste politiske leder. Det gjør ham til både en hatet og en elsket mann. På den ene siden står meningsmotstanderne som kaller ham alt fra fundamentalist til galning. Den andre siden består av barnevernskritikere fra hele landet. De ser ordføreren som en helt, som har spydspissen rettet mot den verkebyllen de anser norsk barnevern å være.
Les om Frøland og saksbakgrunnen her.
Risikovillig
I møterommet på Hotel Ørnen i Bergen denne morgenen griper Knut Harald Frøland pappkruset med kaffe begjærlig.
– Du møter mye motstand i det du holder på med om dagen, hva er grunnen til det?
Koppen rundt og rundt i nevene hans mens hjernebarken jobber. Han tygger litt på spørsmålet.
– Jeg tror kanskje det er fordi jeg tør ta en risiko som få andre politikere ser ut til å være villige til å ta. Noen politikere har litt for mange interesser å ivareta til at de våger å gå drastisk til verks. Da får de kanskje ikke styreplassen de ønsker seg. Men ingen har noen gang spurt meg om å sitte i noe styre. Jeg er et slags politisk «wildcard» fra ei bygdeliste i en liten kommune. Jeg er ikke i den politiske eliten, hevder Frøland mens vi snakker om hvorfor han gjør ting slik han gjør.
– Retten til å si det du selv tror er riktig, også når det ikke passer inn i de etablerte holdningene, er viktig. Vi får de politikerne vi fortjener, så sant vi ikke tør å gå inn selv å gjøre en forskjell. Det er sterke krefter i Norge som vil misbruke tilliten vår. Vi må passe oss for å ikke bli naive, samtidig som vi sikrer tilliten. Da er det viktig å jobbe for innsyn, åpenhet, oppriktighet, redelighet og ærlighet. Man må jo stå for noe, bruser det fra Frølandsfossen.
– I et demokrati er vi avhengige av at gode folk styrer. Uten blir det ikke et godt sted å være for alle. Er det godt å leve i Norge for dem som sitter nederst ved bordet? Eller for dem som føler seg trakassert av det offentlige? Er det alle på 17. mai som står og kjenner på at dette virkelig er deres dag? Det tror jeg ikke, svarer ordføreren på egne spørsmål.
– Norge har store steg å ta før faktisk alle i landet kan kjenne på at de har en reell mulighet, at de har ekte frihet, konkluderer han.
Lov å bruke hue
– Jeg mener generelt man må tørre å utfordre der man ser at noe må gjøres. Politikerne har prentet inn mye ideologisk tull blant folk. Den der veldige troa på de som sitter øverst…
Frøland trekker pusten og gjør seg tilsynelatende klar for sats:
– Folk er alt for autoritetstro. Det gjelder stort sett alle, til og med folk med høy utdannelse. De må jo heller bruke eget hue! Selv synes jeg ikke at jeg har noe valg. Jeg har en hjerne som fungerer som den gjør – glem den der risikoen alle frykter så inderlig. Det som er viktig, er hva som faktisk er rett å gjøre!
Frøland slår pappkruset i bordet. På mystisk vis klarer han å få det til å bli like tungt som klubba han svinger i kommunestyret. Han banker igjennom sakene sine, selv med et tomt pappkrus som redskap.
– Man må tenke litt på hva man kan gjøre noe med og hva man ikke kan gjøre noe med i livet. Nå er jeg ordfører i Samnanger kommune. Jeg mulighet til å gjøre noe med ting jeg overhodet ikke kunne gjøre noe med tidligere, sier Frøland. Oppskriften på hvordan man får ting til å skje, er klar:
– Hvis du har en god nok sak, da tvinger du motstanderne til å støtte deg. Det er en fantastisk følelse når det skjer. Du ser at motstanderne omtrent vrir seg i smerte. Men de kan ikke annet enn å stemme for, fordi saken er for god til å stemmes ned. «Jeg ser det er vondt for deg, men du verden så godt for meg», tenker jeg da, fleiper Knut Harald Frøland og flirer bredt, før han legger til:
– Det er heller ikke sånn at det som skjer i Samnanger nå er mitt private korstog. Det står gode folk på Bygdelista og et kommunestyre med meg på veien. Varaordfører Øyvind Røen (SP), Gunn Totland Moss (KRF) og Karl Kollbotn (FRP) er bunnsolide mennesker.
– Er det noe du angrer på ved å ha kastet deg inn i politikken?
– Jeg angrer overhodet ikke og sover godt om natta. Men jeg fikk forferdelig mye kritikk når det gjaldt kommunereformen. Jeg lot dem rett og slett få slippe unna med litt for mye. Det kan jeg angre litt på av og til. At jeg ikke gikk inn og slo litt tilbake.
– Hva gjør det med deg at du har både mange kritikere og mange tilhengere på en gang?
– Jeg kan ikke la meg påvirke av verken tilhengerne eller kritikerne. Jeg må gjøre det jeg oppfatter som riktig uansett om jeg har støttegruppe på Facebook eller ikke. Det som kommer av kritikk kan nok heller gå mer inn på meg. Store deler av livet har jeg vært min egen største kritiker. Tenkt at det var best å holde seg unna, at jeg ikke hadde krav på noen plass i offentligheten. Men når man ser hva ulike folk klarer å oppnå i livet, bør man ikke frykte så mye for seg selv. En dag kom jeg til et punkt der det bare var nok. Jeg kastet meg uti det, forteller Samnangers ordfører.
Barnevernsoppgjøret
Knut Harald Frøland har engasjert seg sterkt på andres vegne når det kommer til Samnanger-sakene.
– Hvorfor jeg har gjort det? Det er jo bare å lese rapporten som er lagd. Når jeg leser om disse familiene, koster det meg ikke mye å forsøke å gi litt rettferdighet i livene de har fått knust. De kan ikke sitte der alene, mens politikerne sier at «dette kommer til å bli dyrt, dette kan vi ikke ta i», sier ordføreren.
Ordføreren har ikke personlige relasjoner til noen av ofrene i Samnanger-saken, men kan ikke la det gå før han anser seg som helt ferdig. Der er han ikke enda.
– Det høres kanskje ut som en floskel. Men står jeg ikke opp for slik urett, da svikter jeg meg selv. Og svikter på vegne av fellesskapet. Hvis vi ikke står opp når slike ting skjer, hva slags samfunn og menneskesyn har vi da? Det handler om hvilke verdier vi ønsker å ha i samfunnet vårt. Vi har tatt for oss en situasjon i Samnanger. Men dette finner vi garantert flere steder i Norge. Frykter motstanderne en storm av søksmål, handler det om ren økonomi for de som ikke vil videre i prosessen? Vi må ta et knallhardt oppgjør med oss selv og hvordan det norske samfunnet har styrt dette i mange år. Vi snakker om knuste menneskeskjebner, strømmer det fra Frøland.
Han er ikke snauere enn at han trekker paralleller til Tysklands indre oppgjør etter andre verdenskrig.
– Kanskje trenger Norge å ta et oppgjør med seg selv i forhold til barnevernet. Tillitt er noe man gjør seg fortjent til. Barnevernet krever å få folks tillitt. Men egne kort tviholder de til brystet. De omgir seg med et skjold av påstander. At sakene deres er sensitive, farlige, om barnas beste. Men når de ikke vil slippe lys utenfra inn i sitt store slott, må man spørre seg om hva det er de er redde for at folk skal se og oppdage, sier ordføreren. Nå mener han at det er på tide med nye takter i det offentlige Norge.
– Kritikerne dine mener at personlig yrkesansvar vil kunne medføre at for eksempel barnevernsansette vil la være å gå inn i saker de faktisk bør, på bakgrunn av redsel for konsekvens?
– Vi må være åpne for det som kan finnes i samfunnet. Vi skal også ha respekt for de tilfelle der unger faktisk lever under forhold de ikke skal måtte leve i. Vi må spørre oss selv «hva var det som gikk galt i denne familien?» Finner man ut av det, kan man lære mye mer og sannsynligvis vil antall omsorgsovertakelser stupe. Vi må ha et system som skaper en løsning, ikke et helvete, melder mannen med de sterke meningene. Han ønsker å få til endring i landet.
– Hvis vi hadde klart å få til at det får en betydning for offentlige ansatte som har tillatt noe galt å skje, tror jeg vi endrer det offentlige Norge i veldig positiv grad. Det vil stilles helt andre krav til kompetanse, verktøy og fagforening. Noe vil skje med hele systemet, fordi vi har et annet grunnlag for å kreve det på. Klart det kan bli ubehagelig underveis. Men det kan også medføre en stor økonomisk innsparing i samfunnet. I det offentlige koster det mindre penger om du i utgangspunktet er presis og har god kvalitet. I dag bruker barnevernet 30 milliarder. Kanskje kan de klare seg med 20 milliarder om vi får til en endring, sier ingeniøren i samfunnsplanlegging og legger til:
– Ingenting er så dyrt som omsorgsovertakelser. Advokater, sakkyndige, regningen er forferdelig. Det apparatet er inni her og vil holde skansen slik det er i dag. De ønsker ingen endring. Det er for eksempel god butikk å sitte som fosterforeldre eller drive andre barnevernstjenester.
Det er ingen tvil om at Knut Harald Frøland har startet en tung prosess som fort kan bli langvarig. Til tross for iherdige forsøk og en sommerferie, er det ikke bare å skru av engasjementet.
– Jeg går inn med hele meg. Hodet jobber hele tida. Det kan jo være litt slitsomt for familien min. Sommerstid går jeg en del i fjellet. Det er en god avkobling. Og jeg liker å kjøre bil. Gleder meg til et godt måltid. Liker å se en fotballkamp, eller kanskje like mye det å glede seg til å se en kamp. Jeg er nok ikke noe særlig annerledes andre på disse områdene, mener Frøland.
Helt sjef i gråsona
Men Samnangers politiske leder er blitt kjent langt ut over egne kommunegrenser for nettopp å være annerledes. Han er Norges mest omtalte ordfører for tiden. Kjent for konstant å gå mot strømmen. Og for å kjempe for dem som er blant de mest sårbare.
– Men tror du det er en realistisk tanke at absolutt alle skal ha det godt i det norske samfunnet?
– Hvis vi ikke tør tenke den tanken, har vi jo gitt opp. Et samfunn skapes hver eneste dag. Tenk deg at du våkner opp om morgenen og kjenner at du ikke har tro på noen ting lengre. Du tør ikke møte folkene eller blikkene, fordi du har en historikk og en ryggsekk med deg. Kanskje er du knust av skam, kanskje du er fattig. Oppvokst i en familie der du nærmest er dømt til å tape, ende som sosialklient. Fordi hele apparatet er bygd opp for de som er mer ressurssterke enn deg. På skolen sliter du med å forstå, lese og skrive. Og det skolen hjelper deg med, er spesialundervisning som ikke fungerer. Den hjelper til å tråkke deg ned, stenge deg ytterligere ute og befeste deg som taper. Oppi alt dette blir du også ekskludert, fordi du ikke har penger til å være med i det sosiale selskap. Dette er det Norge enkelte kjenner på. Hvis noen sier at det er helt urealistisk å gjøre noe med det, tenker jeg bare «se deg selv i speilet.» Tenker du at de som er nederst er der fordi de har seg selv å takke? Og får de barn, skal vi passe på å nappe bort ungene? Er det et slikt menneskesyn som ligger bak handlingene barnevernstjenesten gjør, for eksempel?
– Norge er et samfunn der det likevel blir stadig større forskjeller mellom folk og sosiale klasser?
– Jeg mener det finnes alternative tilnærminger. De må vi våge å finne frem til. Vi skal ikke søke etter å bli et kommunistisk eller totalitært samfunn. Verdenshistorien har vist oss at slike ideologier fungerer veldig dårlig. Men vi må gjøre samfunnet litt mer opplyst ved at de som lykkes godt, må hjelpe de som ikke gjør det like bra. Jeg har sans for å skape gode verdier og entreprenørskap, vi skal applaudere de som lykkes. Jeg har selv mye entreprenør-ånd. Vi må aldri kvele sånt engasjement. Men vi må bruke disse drivende kreftene slik at det kommer til gode for de som er på bunnen også. Løfte dem med oss. Hvorfor skal vi ikke tørre å tenke slike tanker?, spør Frøland i god retorisk stil.
– Vi har utrolig mange utfordringer vi må løse her i landet. Vi må være oppriktige om det. Våge å stille spørsmål. Det er de gode spørsmålene som tar oss videre. Sånt elsker jeg, å gå inn i den gråsona. Der ligger de spennende løsningene. Det jeg snakker om nå, finner du ingen ideologi som dekker. Det passer ikke inn i noen samfunnsmodell. Jeg synes grunnloven har veldig mye fint i seg. Da får det være min ideologi, da. Vi må tørre å legge våre egne interesser til side innimellom, stå opp for noe som er større enn deg selv, mener Samnangers ordfører.
Kanskje er det i krysset mellom like sjanser for alle, et yrende entreprenørliv og det å ha en eksperimentell tankegang, at en slags frølandiansk ideologi er i ferd med å fødes.
– Jeg har ei veldig tro på at når vi jobber for det rette og drar lasset sammen, kan vi få til store ting. At jeg er kranglete, vanskelig å samarbeide med og umulig å håndtere, er bare tull. Men jeg tror ikke det finnes noen politiske partier i Norge som hadde følt seg beroliget om jeg hadde kommet hoppende inn. Da måtte de i så fall hatt meg i rekkene under seg, så de hadde kontroll på meg. Det er jeg overhodet ikke interessert i, avslutter villstyringen fra Samnanger.
Mange medier har skrevet om Samnanger-saken, vi har valgt ut et knippe saker som ikke ligger bak betalingsmur. Her kan du lese mer om Samnanger-saken og Knut Harald Frøland:
https://www.dagbladet.no/nyheter/vil-kutte-barnevern-samarbeid-med-bergen/72565107