Foto: Helene Dalby
Kronikk av Thomas Dalby
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Satt brått og tenkte på en dag for litt siden, der jeg snakket med en venn og drøftet nettopp dette og likestilling, mann, kvinne osv. Samtalen gikk slik den pleier med drøfting av tematikk og problemstillinger, men vi var enige, det er ikke lenger en kamp for likestilling, det er en kjønnskamp som pågår der likestillingen både vinner og taper, den taper dog på de områdene den burde vunnet.
Etter brått å kommet over fire innlegg som isolert sett handler om enten menn ditt og menn datt, følte jeg brått et kvelende behov for å ta til ordet.
Nok en gang gjentar det seg i mediene og jeg begynner å lure på om ikke mediene burde fått et mer nyansert ansvar i denne “kampen”. For etter både samtaler, debatter og diskusjoner på nett-tv, i forums og blant venner og kollegaer er man i grunnen ganske enige om dette begrepet “likestilling”, altså folk flest er i grunn enige om likestilling når begrepet blir tydeliggjort og mer nyansert, mange har ganske enige synspunkter og meninger om det som er og skal være saken om likestilling, altså like rettigheter for alle uansett kjønn. Man er enige om det mest essensielle spørsmålet, å fjerne kjønn ut av ligningen som eneste mulighet for å utjevne ulikheten i dag.
Når det er sagt, så virker det som at de gamle fordommene og ideologien henger mest igjen i det politiske, i mediene, i de gamle generasjoner og gamle tankesett forøvrig, tankesett man i grunn ikke ser dominerer i dag, eller gjør dem det?
Her kommer jeg som mann og med mine synspunkter som mann frem i illustrasjonen.
Som mann må jeg påpeke at man har i en årrekke følt seg underlegen samfunnet på mange områder, og i min erfaring har dette vært fra foreldrerollen til det å være far. Jeg har rett og slett følt meg sekundær. Og jeg er ikke alene å føle det sånn. Å være far for 3 jenter setter ting i perspektiv og man ønsker det beste for dem i fremtiden og som forelder vil man gjøre alt man kan for at dem skal få den beste mulige oppveksten og fremtiden overhode. Å slik det er i dag så er mulighetene for mine døtre langt bedre enn for gutta. Dessverre..
For min bonussønns fremtid føler jeg på en grå sky som henger over han, en sky mange tusen gutter og unge menn har med seg uten at dem egentlig bryr seg noe lenger, fordi man har liksom blitt vant til den. Jeg selv har følt, opplevd og pustet inn den urettferdigheten som gutt, som ung voksen, og det siste tiåret som voksen, jeg har møtt den igjen som far, den vondeste formen med fordommer og mistillit. Jeg ser hvordan det fortsatt ligger lett tilgjengelig hos både skole og familievernkontor hvilket tankesett dem har med seg når en far eller mann møter opp. Dette er noe jeg ikke unner kommende menn, i dag gutter.
Et sterkt eksempel av nyere art var i møte hos familievernkontoret i Lillestrøm der jeg presenterer meg selv og saken jeg er der for, man snakker om gamledager og i en del av historien tar familieterapeuten (som selv er mann) ordet fra meg og fullfører min egen setning …”så tok mor barnet og dro”.
Følelsen man satt igjen med hjemme var sterkere enn på familievernkontoret.
Ikke får man fortelle sin del av historien, men fordommene og ideologien jeg snakker om lever så godt og i beste velgående at man i dag kan fullføre hverandres historier på det……. enda det ikke er sånn det var.
Det terapeuten ikke visste, var at det hele ikke skjedde som han selv sa, hans egen avslutning var ikke sannheten, men det var hans sannhet, fordi det er trolig slik han har sett det skje så mange ganger før.
Er det greit?
Gutter og unge voksne gjør det dårligst på skolen, det finnes så og si ingen “krisesenter for menn”, og av de få som tilbyr en form for menn så møter voldsutsatte menn ofte kvinner i terapien. Ikke at det er kvinnen det er noe problem med, men at vi ikke har tilstrebet oss godt nok, til å faktisk se et behov og tilbud nok til menn. Hvorfor har man ikke gjort nok for å rekruttere menn til disse viktige oppgavene.
Når man snakker rekruttering så kunne man snakket langt og lenge om behovet for menn i alt fra sykepleien til barnehage, der barnehageansatte forteller hvilket skrik og behov dem har etter menn, farsfigurer og den viktige kjønnsrollen dem kan bringe inn i barnehagemiljøet.
Paradoksalt er det overtallige menn som møter den motsatte ideologien, gamle fordommer i møte med både familievern og rettsvesen.
Hvorfor er det slik?
Gutter og menn står for 2/3 av alle selvmord i Norge i dag. flere titusener av menn lever i voldelige forhold og tilbudene er svært begrenset tilbud. Samfunnet har i kampen for “likestilling” glemt hele konseptet “like-stilling”.
Ikke bare det, det finnes også studier i Norge der det fortsatt praktiseres “kjønnspoeng” der det du har mellom bena gir deg fordeler fremfor den andre.
Så slik utviklingen nå går så synes jeg synd på våre unge gutter og unge menn. Å jeg undrer meg over hvorfor så mange mødre ikke stiller mer opp i kampen for sine sønner og unge menns rettigheter.
Jeg leste en statistikk for noen år tilbake, at omtrentlig 93% av alle barnefordelingssaker går til favør av mor, lurer jeg på hvorfor mange (ikke alle) men mange av disse mødrene med sine sønner ikke tenker hvilke ugunstig system vi har i dag som favoriserer det ene over det andre kjønnet.
Et system som er så inngrodd med fordommer fra tiden før Windows 98.
Hva skjer den dagen du skal være bestemor og din sønn med sine barn skiller seg å en konflikt om bosted og samvær faller til å man har et system i dag som både tillater, premierer og innehar en ideologi som gir mødre fortrinnsrett i denne kampen. Er det da du skal begynne kampen?
tilogmed når jeg skriver innlegget faller jeg i fellen å fokusere på “meg” “mannen” “mannsrollen” så det er kanskje ikke så rart at “kampen om likestilling” ikke har sluttet?
Mitt håp og ønske med dette er å rette fokuset på to ting.
Kampen for likestilling og kampen for kjønnet bør være to adskilte saker.
Å samfunnet burde engasjere seg mer å skildre mellom disse.
Det er forskjeller, både psykisk og fysisk og denne forskjellen må vi tilstrebe oss å både elske og begjære. Men samfunnets overherrer bør ikke forme samfunnet alene basert på dette å skape ulikheter mer enn man har behov for.
Dette kan være f.eks. ja til gratis prevensjon for begge, ja til lik lønn for likt arbeid og slike “samfunnsmessige likheter”
Så kort oppsummert er det skjevheter som må løses for menn, og det er skjevheter som fortsatt må løses for kvinner. Men før vi kan ta den kampen på alvor må vi anerkjenne svakhetene som ligger til grunn i samfunnet i dag før vi kan utvikle oss videre. Og når vi er klare, å ikke lenger låser oss til samfunnets gamle tankesett og ideologier, ja da tror jeg også vi er klare for å endre både lover og regler.
Kampen om likestilling kan og bør ikke handle om kampen om kvinner eller menns rettigheter, men rettigheter for menneske. Og når fokuset blir menneske, blir også mange andre grupperinger inkludert. Fordi kampen om likestilling vil og kan da, bli mer akseptert blant også andre grupperinger og identiteter i samfunnet som nå i dag ikke føler seg tilknyttet til det ene eller andre.