Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Foto: Shutterstock
Av psykolog og advokat Grethe Nordhelle
Iago er en rollefigur i Shakespeares teaterstykke «Othello». Han er offiser i general Othellos hær. Othello foretrekker en annen til forfremmelse, noe som gjør Iago fornærmet. Som følge av det lager Iago en utspekulert plan for å ødelegge Othello. Han bruker mye tid på å sjarmere og overbevise folkene rundt seg om sin ærlighet og lojalitet. Han er intelligent og humoristisk så alle blir sjarmert av ham. Han bruker tiden godt på å tilegne seg informasjon om alle, som senere blir brukt mot dem. Resultatet av dette arbeidet er at omgivelsene mener Iago er svært trofast, lojal og tillitsvekkende. Når han har fått alles tillitt, starter hans med løgnene sine: Gradvis overbeviser han Othello om at hans hustru er utro med hans løytnant. Dosert ut planter han små løgner som virker overbevisende. Iago bruker både løytnanten og en annen i sine løgner, ved å spille på deres behov. De vet ikke at de er blitt brikker i hans spill. Tvert imot tror de at Iago hjelper dem til det de er interessert i. I realiteten bruker Iago dem for eget formål. Han spiller på Othellos frykt for å bli bedratt av sin vakre, unge kone. Othello tror på Iago at hustruen er utro med løytnanten. Alle sjakktrekkene Iago har tatt til sammen fører til at Othello tror på ham og dreper sin kone og deretter seg selv.
Shakespeare har en glitrende forståelse av manipulatorens grep på sine omgivelser. Vi må ikke undervurdere hvor mye forberedende arbeid en manipulator utøver for å skape tillitt og bli godt likt før man utfører manipulerende adferd. Hvorfor? Da opphører den kritiske sansen hos offeret. Når vi har fått et godt inntrykk av noen, slutter vi å analysere for å forstå. Stemmer det de sier eller er det løgn? Tillitt betyr at vi tror på en person, og vurderer ikke alternativet. Det er et bevisst, planlagt arbeid å få andres tillitt, slik Iago utførte. Først når alle rundt ham opplevde ham som lojal og tillitsfull, startet den manipulerende adferden.
Leder i foreldregruppen, baker kaker og boller til tilstelninger på skole og barnehage, blir med som frivillig på skoleturer, anstrenger seg for å bli populær blant ansatte på skolen og barnehagen, blant foreldrene til jevnaldrende barn, blant naboer osv. Man sier og gjør ting som andre liker. Stor aktivitet utføres for å skape et godt bilde av seg selv i omgivelsene. Grunnen blir beredt. Resultatet lar ikke vente på seg. Denne forelderen blir populær fordi han eller hun er så hjelpsom og hyggelig. Det er den moderne Iago; menn og kvinner som er manipulerende. Og dem er det dessverre mange av. De sier og gjør mangt bevisst over tid for å vinne andres gunst. Det er vel og bra hvis det stopper der. Men når den skjulte hensikten med slik aktivitet er å bruke disse menneskene i neste omgang for å vinne over sin ekspartner, blir det sleipe knep.
Først imponerer manipulatoren den personen han eller hun vil være sammen med. Offeret blir sjarmert og faller for manipulatoren. Deretter starter utnyttelsen av offeret for å tilfredsstille sine egoistiske behov. Først godt etter at hverdagen har innhentet paret, oppdages manipulatoren som en krevende person. Til å begynne med vil man ikke ta den røde varsellampen på alvor. Det er for ubehagelig og får for store konsekvenser. Starten på avsløringen skjer når man sier seg uenig i noe av det manipulatoren står for. Da får man denne mot seg. Vrangsiden kommer fram. Ikke lenger sjarmerende, men terroriserende. Mulige vitner er ikke til stede når det negative utspiller seg. Det innebærer at manipulatoren har kontroll over hva han eller hun sier og gjør. De fleste av oss undervurderer hvor mange bevisste manipulerende trekk som skjer.
Da Iago ikke ble forfremmet, startet den aktive manipulerende adferden, trekk for trekk. Det er ingen ende på hvor grusomme handlinger man er villig til å utføre for å få det resultatet man ønsker seg. Falske ord, som andre tror på, porsjoneres ut i passende doser. Det spilles på en kime av sannhet som overdrives langt ut av proporsjoner. Samtidig legges det utspekulerte feller for offeret. Resultatet blir at offeret utfører handlinger som forsterker manipulatorens svertekampanje. Manipulatoren tar regi over sine omgivelser uten at andre er klar over at de er utsatt for en regissør i livets skole.
Også den moderne Iago spiller på andres svakheter, savn og lengsler. Othello var gift med en vakker, ung kvinne. Selv var han en aldrende mann. Hans usikkerhet var om hans ektefelle ville forlate ham. Manipulatoren leter etter andres svakheter, og utnytter dem. Hvorfor? Jo, da blir man emosjonelt fanget. Når man er emosjonell, blir man svak, og man glemmer å analysere. Othellos frykt ble stor, da Iago spilte på hans svakhet. Redslene for å bli forlatt. Han hadde allerede tillit til Iago, for den grunnen hadde Iago beredt. Når Othello i tillegg er emosjonell, er det ingen sjans for at han har alternativ forståelse av hva som foregår. Othello tror på Iago. Han er fanget i Iagos falske løgner uten å tenke alternativet som krever et analytisk blikk: Kan det tenkes at det ikke er riktig det Iago sier? Jeg kaller manipulatorens arbeid for emosjonell bedøvelse av omgivelsene. Den emosjonelt bedøvede glemmer å analysere det som blir sagt og gjort. Vi kan ikke være både emosjonelle og analytiske på samme tid. Det er særlig to sentrale sleipe knep en manipulator benytter seg av: Å berede grunnen og å gjøre sitt offer emosjonell.
Ikke nok med at offeret blir manipulert. Som Iago påvirket alle sentrale personer rundt ham, gjør også en moderne manipulator. Alle rundt Iago opplevde ham som lojal og tillitsfull, etter hans meget aktive, bevisste og sleipe påvirkning. Manipulatoren legger svært mye energi i å planlegge hvordan han eller hun skal fremstå for å få ønsket effekt. Det er krevende å være manipulator. Man er alltid på vakt for å bli avslørt, og hjernen arbeider på høygir for å skape sleipe planer. Det siste som falt Iagos omgivelser inn, var å spekulere i at han hadde skapt situasjonen som gjorde at Othello drepte sin hustru på falske premisser. «Manipulatorens forlengede arm» kaller jeg de personer som manipulatoren bevisst bruker som brikker i sitt skjulte spill for å oppnå det man ønsker.
Den moderne Iago, i form av, la oss si en mor, påvirker også aktivt sine omgivelser. Resultatet er at hun får manges sympati. De opplever henne som flink mor i den synlige rollen hun utfører, som gjør mye flott for omgivelsene. Ingen drømmer om at hun samtidig skaper gode vitner i en senere foreldretvist om felles barn. Hun planter negativ informasjon om barnets far over tid i omgivelsene, og setter opp feller for at hans dårlige innflytelse skal oppdages av andre. Da er han sjanseløs i forhold til rettssystemet, og andres tro på ham. For ikke å snakke om sårbare barnesinn som får innprentet uriktige opplysninger om sin far til stadighet.
Det vi må huske på, er at en manipulator må ha noe å spille på. Det betyr at offeret har en eller flere svakheter som er oppdaget. Alle har vi svakheter. Og de brukes for det de er verdt av manipulatoren. De blir overdimensjonert og spilt på. Jo større svakheter, desto mer kan man bli skadelidende.
Den som manipulerer, er i realiteten svak. Føler du deg trygg på deg selv som person og som omsorgsperson, har du ikke behov for å manipulere. Det betyr at en manipulerende forelder, i realiteten er redd for å miste kontakt med barna til fordel for den andre, som sannsynligvis er flinkere til å møte barna på deres behov. Jo mer selvsentrert man er, desto dårligere kontakt har man med barna sine. De fedre som blir utsatt for en slik vendetta, er en reell trussel for en mor som ikke har god nok kontakt med sine barn. Hun opplever at barna er mer knyttet til sin far. Ellers er det ingen behov for å bruke manipulerende adferd.
Sleipe grep for å vinne over andre er et velkjent fenomen til alle tider. Det er bare det at noen og enhver ikke gjenkjenner det når det skjer, fordi vi er emosjonelt sløvet ned.