Leserinnlegg:
Min historie for å få lov til å være mer enn en enkel barnebidragsyter og betaler.
Min 17 år og 347 dagers lange kamp, for å få lov til å se og ha samvær med min yngste sønn.
Som biologisk pappa, har du ingen eller i beste fall, bittesmå rettigheter som ikke fungerer i praksis:
Fra bunnløs sorg til glede, fra frustrasjon, elendig samvittighet, til gledestårer, og ett smil jeg ikke har hatt siden 2002.
Min 18 år lange kamp for å få være pappa for min yngste biologiske sønn.
Om en pappas rett, i henhold til lovregulerte privilegier som foreldrerett, foreldreansvar samværsrett, og barns rettigheter til å ha kontakt med begge foreldre, når begge har omsorgsevne, i henhold til Norsk lov.
Det handlet om å få se min sønn, bli kjent med min sønn. At min yngste sønn skal bli kjent med meg som sin pappa, sine to litt eldre fantastiske brødre som nå er 22 og 25 år, sin fantastiske bonussøster på 21 år, sin alltid tålmodige, snille og rause bonusmor.
Den 17 desember 2019, har jeg kjempet en fars kamp i 18.5 år….
Alle har drømmer og hemmeligheter de bærer på. Som regel vet flokken din hva dette er, men arbeidskolleger, venner og venninner, de vet som regel ikke dine og mine innerste tanker, våre tøffeste fighter, ei heller drømmer om glede og fremtidige mål.
Min hemmelighet, som var min skam (Jeg fikk ikke lov til å være pappa), mitt og min families store kamp, samtaletema i familiemiddager, den 17 desember hvert år, på julaften, påske og sommerferie.
I tillegg kommer alle mine tårer, tanker, fortvilete, og håpløshet, hver eneste dag, 24/7,
365 dager i året har jeg tenkt på gutten og hvorfor ting ble gjort som de ble.
Jeg har hatt hjertesorg i 6752,5 dager, og 162.060 timer. Det kan knekke hvem som helst, når som helst.
NB: gammeldagse holdninger som hørte hjemme på 50, og 60 tallet, men som er videreført helt til dette Herrens år 2019.
Det hele startet januar 2001, jeg Det er en dame fra Østlandet, vi var sammen i tre måneder, da tok forholdet slutt. Hun ville forsøke å få til forholdet til eksmannen sin, de hadde tross alt en sønn sammen.
All kontakt ble brutt.
I januar 2002 fikk jeg brev fra Namsmannen / Tinglysingskontoret:
Jeg var oppgitt som biologisk far, til en gutt født 17 desember 2001.
Jeg fikk hakeslepp, harahjerte, og ble helt satt ut.
Jeg tok kontakt med barnets mor.
Hun fortalte at dette var en kinkig situasjon for henne, hun hadde fortalt alle i sin omgangskrets, inkludert venner, venninner og familie, at det var eksen hennes/hennes nåværende samboer, som var barnets far.
Men hun ville at jeg skulle stå som biologisk far, men uten rettigheter til samvær, eller muligheter for å treffe min sønn.
Høsten 2002 tok jeg kontakt med Barnevernet i hjemkommunen til barnet, jeg fikk umiddelbart lovnader om samvær.
Vi, BVT, barnets mor og jeg i samarbeid, ønsket en forsiktig, gradvis tilnærming til en supersøt og gossin liten 1.åring som skulle bli kjent med pappaen sin.
Vi fikk møte hverandre fire ganger ca 20 timer.
Han hadde fått hilst på sin morfar og farmor og sine to eldre brødre, vi var superhappy.
Da hadde vi kommet så langt at gutten min skulle få være hos meg og sine brødre en dag i uka og annenhver helg, jeg var overlykkelig.
Men forskjell på teori og praksis, barnets mor kom aldri som avtalt til samvær, og hun sluttet å svare på henvendelser fra meg..
Jeg fikk ikke samvær med min sønn likevel, jeg, sønnene mine, og farmor var helt knekt…
Årene gikk, jeg var alene med eldste sønn som da var 8 år, og nest yngste som var 5 år, jeg jobbet turnus i helsevesenet og hadde ikke ressurser; Les, tykk nok lommebok til å ta kampen via advokat.
Høsten 2010:
Jeg tok kontakt Familievernkontoret på Gjøvik, barnets mor og jeg skulle. På mekling tre ganger, det førte frem til at barnets mor lovte å innen to måneder, fortelle min yngste sønn hvem som faktisk var hans biologiske far. Og at jeg skulle få vanlig samvær med min sønn.
Dette ble nedtegnet profesjonelt på Familivern-kontorets meklingssskjema, og jeg fikk ett Meklingsbevis som sa, hvis mor ikke overholdt sin del av avtalen, da kunne jeg gå rettens vei for å få samvær med yngstemann.
Barnets mor tok aldri mer kontakt med meg, jeg forsøkte å ta kontakt, men ung en respons på sms, tlf oppringninger, eller brev.
Jeg hadde startet på høgskolen på Lillehammer, jeg skulle bli Vernepleier, jeg hadde 100% fast jobb i Sykehuset innlandet, men måtte jobbe redusert til jeg var ferdig med bachelor i Vernepleie våren 2013.
Hver eneste dag, hver eneste time tenkte jeg på den lille guttebassen som lå i armene mine i tre måneder i 2002-2003.
Men tida gikk, vaktene på sykehuset kom og gikk, alt er liksom så jævli travelt hele tida.
I 2014 fikk jeg min yngste sønn som venn her på Facebook. Det gjorde også mine to andre sønner, hans brødre og min niese og hans søskenbarn.
Nå var jeg sikker på at han visste hvem jeg er……… Men nei….
Men den gledens dag, torsdag den 28.11.19 tok jeg mot til meg, noe jeg skulle gjort i hvertfall de fem siste årene.
Det var en vanlig morgen her. Hundene hadde fått frokost og hadde vært ute og luftet seg.
Kona mi Wenche og jeg hadde snakket om yngste sønnen min i årevis, månedsvis, ukesvis, dagevis og timesvis. Og denne morgenen var intet unntak.
Da sier Wenche:
“Du kan da skrive til sønnen din nå du?”.
Jeg svarer:
“Jeg tørr ikke enda, han blir 18 år den 17 desember, jeg kan vente til han har bursdag “.
Wenche:
“Hva er poenget med det da? Du har snakket om å ta kontakt med han siden vi ble sammen for åtte og ett halvt år siden “.
Jeg:
“Okey da, jeg skriver PM på Messenger, jeg har ikke tlf nummeret hans, og jeg finner det ikke på nettet/1881 heller”.
Som sagt så gjort, jeg skrev en PM så tårene trillet, jeg hadde garantert 1500 meter puls, trodde hjertet skulle komme gjennom bringa. Jeg var så diplomatisk jeg kan være, (noen vil vel si at diplomatiske evner, det har jeg ikke).
Men jo, når jeg må så.
Det føltes som uendelig lang tid før min yngstemann svarte på den meldinga fra meg.
Men etter 65 minutter fikk jeg svar.
Min sønn: “Nå vet jeg hvem du er, jeg fikk vite det nå”.
Vi utvekslet mange meldinger den dagen, og både sønnen min og min øvrige familie, er utrolig takknemlig for at det finnes en så utrolig raus 17 åring der ute, som vil snakke med sin til da, ukjente biologiske pappa.
Tårene triller i skrivende stund, hjertet banker så hardt at det synes utenpå T skjorta.
Det er lørdag 30.11.19, klokka er 0630, jeg var glad og energisk da jeg våknet i dag, om 18 dager fyller min yngste sønn 18 år.
Og jeg vil alltid være der for han, 24/7.
Min kamp mot ett ekstremt mannefiendtlig system, ett system jeg trodde var seponert/kansellert/kastet i søpla i 2002-2019. Disse personer i systemet som forfekter dette menneskesynet, utdaterte holdninger til pappaer der ute, som blir frarøvet det viktigste man kan ha her i livet, sine, våre, mitt eget barn, mitt kjøtt og blod, min sønn som har sett pappaen sin i ca 20 timer på 17 år 347 dager. De offentlige ansatte som utsetter oss biologiske foreldre med omsorgsevne for dette, de skulle jeg gjerne sett att, de, en vakker dag, Møter seg sjøl i døra..
Avslutning:
Bilder for oppmerksomhet.
Jeg fikk dessverre ikke oppleve mer enn 20 timer av min yngste sønns babyfase, og oppvekst.
Men han er fortsatt ung, 17 år og 347 dager gammel, og jeg er bare versjon 4.8. Jeg bærer ikke nag til noen, jeg er ikke bitter eller sur.
Jeg var bare ekstremt frustrert, oppgitt, motløs, og trist, følte på avmakt og kjønnsdiskriminering. Av hensyn til min sønn, og hans familie på mora sin side, utelater jeg endel ekstreme ting jeg er blitt utsatt for de siste 18 årene, lagt kort er lagt kort.
Carpe diem, man lever i dag og fremover, ikke bakover.
Husk flokken deres er viktigst i verden.
Mannsforum kjenner identiteten til forfatteren, vi har valgt å fjerne navnet hans inntil videre