Fotograf – Julia Naglestad
Mannsforums journalist møter komponist og forfatter Eivind Buene for å snakke om mannsrollen i dag, viktigheten av venner og romantekniske ferdigheter.
En ungdommelig utseende mann i lys skjorte og solbriller nærmer seg med tydelige skritt bordet på pizzastedet. Han hilser høflig, og informerer om at han har akkurat tre kvarter før han skal til frisør. Buene er en travel mann; som anerkjent komponist, og også skjønnlitterær forfatter, har han nå fått tid mellom musikkslagene til å skrive en liten roman som er relevant for lesere av Mannsforums nettmagasin.
Boken kom ut i våres og bærer tittelen Konfirmasjonen og handler om mye, men først og fremst en manns forhold til sin datter. Med tanke på at Buene er en svært profilert kontemporær komponist, og samtidig også har publisert flere bøker, spør intervjuer om det er tilfellet at Buene har et stort uttrykkelsesbehov?
– Jeg vil heller si undersøkelsesbehov. Det å skrive tekst, kontra det å komponere musikk, gir en fin anledning til å undersøke ting på en annen måte enn man gjør det i musikkens verden. I dette tilfellet, relasjonen mellom en far og en datter.
Det viser seg at siden musikk og tekst fungerer forskjellig, så er også måten de kan undersøke saksforhold og følelser på, også varierte.
– Der musikk er veldig abstrakt, og kan undersøke mange ting og temaer, så er det ikke en like presis og tydelig uttrykksform som den romanen er. Musikk kan undersøke mer rene, estetiske lydbaserte meninger, mens i romanform, blir det gjerne tydeligere og klarere hva denne meningen eller temaet er. Når jeg for eksempel som komponist skriver et partitur, så kan det være akkurat samme stykke, som blir fremført på svært forskjellig måte av to forskjellige ensembler. Med andre ord, tolkningen kan bli veldig variert. I romanform er det mer, «vær så god, fra meg til deg». Det er veldig fint å kunne veksle mellom disse to kommunikasjonsmåtene, som er forskjellige.
Den filosofisk orienterte journalisten stiller et oppfølgende spørsmål der han lurer på om ikke Buene undervurderer romanleseres evne til å tolke også skjønnlitterær tekst dypt forskjellig, basert på forskjellige bakgrunn, erfaringer og liv?
– Joda, jeg sier selvfølgelig ikke at meningen ligger der helt fast. Selv elsker jeg romaner som har noen mysterier i den forstand at meningen ikke kan oppsummeres i tre setninger. Allikevel er det språket vi snakker om; det er et lag av semantisk betydning vi nødvendigvis deler, som ikke er der i musikken.
Før vi kommer til den emosjonelle kjernen, er det med andre ord en del filosofering som blir gjennomgått, og som muliggjør den viktige kommunikasjonen som kommer. Buene illustrerer sitt poeng ved å åpne et eksemplar av Konfirmasjonen han legger frem på bordet.
– Hvis jeg for eksempel finner en side her og leser høyt «hun sitter i tripp-trapp stolen foran stuevinduet der det er best lys» da ser man for seg bilde av et vindu, og en jente og en tripp-trapp stol, og det deler vi. Det finnes mange klisjeer om hva musikken, på den annen side, er, men på et plan er den veldig, veldig upresis. Musikken er mye mer avhengig av hva du kommer til den med. Hvis du bare har hørt dansebandmusikk hele ditt liv, vil du ha en ganske annen opplevelse enn når du kommer til en av mine konserter og har hørt masse på klassisk.
Han understreker at romanlesing også er noe vi må lære oss, som i likhet med musikklytting må raffineres og utvikles, men at de grunnleggende uttrykksformene forblir forskjellige. Buene finner stor glede i å kunne veksle mellom musikken og teksten, for de kan bringe frem forskjellige ting i den menneskelige tilstand. Og i denne boka er det et spesielt forhold som skal uttrykkes. Nemlig erfaringene til en mann som har gått gjennom et samlivsbrudd, og som kjemper en kamp om å få nok tid med datteren sin, og kjemper en kamp for at deres relasjon skal være reell og viktig.
Flere lesere av MannsForum er i dag opptatt av at det ser ut til å være en skjevhet i barnefordelingssaker i kvinnens favør, og mange menn sørger over lite tid med barna. Ofte er det et argument som går igjen i sakene, om at kvinnen har det primære forsørgerbehovet av naturlige årsaker. Journalisten spør hvordan Buene har taklet denne problemstillingen i boka.
– Ekskona i boka er et ressurssterkt menneske og en feminist, men opplever at hun blir innhentet av tradisjonelle kjønnsroller når hun får barn. Hun er en kvinne som møter seg selv litt i døra når hun får barn, blir klar over mekanismer hun kanskje ikke har tenkt noe særlig på, og så kommer disse kreftene og manifesterer seg i henne på sterkt vis. Dette er ikke en bok der det foregår noen rettsak eller noe slikt, men det er allikevel mannens opplevelse at det er kvinnen som har eierskap til barnet, og han på en måte må ta til takke med det han får.
Gjennom Buenes forsiktige gjennomgang av boka virker han å legge seg på en linje som svarer til en mange menn i barnefordelingssaker, men også generelt i livet kan kjenne seg igjen i. Han fortsetter å svare på spørsmålet, ved å sammenlikne perspektivet til bokens hovedkarakter, med det han anser for å være den generelle undertonen samfunnet presenterer menn med.
– For selv om det er slik at kvinnen i forholdet ofte blir sett på som den beste omsorgsperson, så har vi her en mann som søker etter å ta på seg en omsorgsrolle, som føler at han kanskje ikke får tilgang på det.
Vi går allerede her inn på et argument som ofte befinner seg i bakgrunnen av disse debattene, og det har med natur å gjøre. Buene er klar over hvor kontroversielt dette kan bli, og trekker litt på det.
– Den biologiske forklaringen, at kvinner fra naturens side er bedre omsorgspersoner, er en skummel vei å gå inn på. Da er det ikke så lang vei tilbake til at kvinner hører til visse steder. På kjøkkenet, for eksempel. Anna, ekskona, er i et dilemma der hun vil være likestilt og fullstendig fri, men der naturen gjennom morsinstinktene spiller voldsomt inn, og hun må foreta et valg. Velger hun å appellere til naturen, tar hun en risiko, men velger hun den moderne likestillingen, blir det vanskeligere å hevde førsterett på dattera. Rent romanmessig er dette interessant materiale, for det er problematisk og uavklart, og flere sider som spiller inn. Det jeg uansett ønsket å undersøke her, og som er hovedtema i boken, er hvorfor det er mange fedre som opplever at de blir skjøvet til side. Jeg har ikke svaret tydelig fremstilt, men håper at det pipler frem fra sidene i boken.
Forfatteren tillater seg å fortsette ved å gå til hvordan boken begynner, for hva er det som skaker hovedpersonen, faren Endre, til handling?
– Boken begynner med at Endre sitter på hytta, og tenker på hvordan han skal begynne på datteras konfirmasjonstale. Han vet ikke hvordan han skal starte på den, og vi skjønner at han lenge har gruet seg til konfirmasjonen. For i en konfirmasjonstale skal man gjøre det morsomt ved å samle trådene fra et helt ungt liv, samtidig som at man skal gjøre det hyggelig for denne sensitive 14 år gamle personen.
Han humrer litt, og sier at han gikk gjennom det samme selv, men at det gikk bra. Intervjuer berømmer ham for denne bragden, og intervjuobjekt takker. Han hevder at det i en konfirmasjon, etter et brudd, oppstår mange interessante utfordringer. Sånn som å møte svigerfamilien igjen, og kommunisere.
– For det oppstår jo fort bitterhet, og utfordringen ligger ofte i å komme over bitterheten. Denne boken er skrevet for å hjelpe folk å forstå og tenke på sine egne situasjoner. For å danne klarhet og innsikt.
Intervjuer foreslår at boken kanskje kan forståes som en form for terapi?
– Ja, eller i hvert fall er det tilfellet at boken utforsker et perspektiv som ikke undersøkes så ofte i litteraturen. Forholdet mellom far og sønn er heftig undersøkt, og da spesielt fra sønnens perspektiv. Du har Per Petterson, du har Karl Ove Knausgård, og så videre. Men det er sjeldnere at du har en roman fra en fars perspektiv, som utforsker og beskriver forholdet til sin datter. Så denne boken kan kanskje få folk til å få noen nye tanker og perspektiver.
Med andre ord er det ikke en klassisk Bildungs-roman som følger et liv i utvikling gjennom en episk reise, men mer en voksenroman som undersøker relasjonelle problemstillinger.
– Jo, absolutt! Sånn som det ofte ender opp i slike relasjoner er at spørsmålet om skyld ofte dukker opp. For noen må jo ha skylda for at ting gikk som de gikk? Det blir ofte en diskusjon av fordelingen av denne skylden og det ansvaret som henger med. Og noe jeg da synes er veldig interessant, er den ofte vage tilstedeværelsen av mannlig skyld. At du som mann har skylda for et eller annet.
Men det er også et annet mannetema som er viktig for meg, fortsetter Buene, i det vi glir inn i et nytt tema. «og det er vennskap … vennskap mellom voksne menn.»
– For det er nok ganske mange middelaldrene menn, som etter et samlivsbrudd plutselig oppdager at kvinnen i forholdet hadde tatt ansvar for alle de sosiale relasjonene, hele det sosiale ansvaret. Og da står du der som voksen mann plutselig uten venner.
Intervjuer spør om dette kan være hovedgrunnen til at voksne menn har færre venner enn sine kvinnelige motstykker, eller yngre menn.
– Jeg tror dette ofte skjer, i hvert fall, og forsøker å være bevisst på å ta vare på mine egne vennskap.
I en vending som speiler diskusjonen om natur og kultur over, så fortsetter Buene ved å hevde at kvinner ser ut til å ta mer ansvar, og menn mindre, når det kommer til å opprettholde det sosiale livet i tillegg familielivet.
– Jeg har tenkt mye på dette i arbeidet med boken. Tiden går, og plutselig har det gått tre år der du lurer på hvordan det går med visse personer. Man må faktisk være aktiv i eget liv for å opprettholde de relasjonene som er viktig for en.
I et oppdragende stikk til intervjuer sier Buene bestemt men vennlig at «jeg er jo litt eldre enn deg, men etter hvert går det opp for deg, at ikke alle arenaene man tidligere traff folk, er det samme lenger.» Han fortsetter.
– I boken har hovedpersonen to gode venner, som etter hvert dukker opp og ender opp med å ta ansvar for hovedpersonen. Litt «tough love» kan man si. Han har også en bror han diskuterer maskulinitet med.
Med andre ord har Buene ikke gått av veien for å diskutere mannlighet, maskulinitet og mannsrollen i en moderne setting, uten å gi inntrykk av at det er så mye annet han gjør. Det er nokså tydelig at det er visse temaer som diskuteres i boken. Og noen ting blir, i tillegg til samtalene hovedpersonen Endre har med mennene i hans liv, iscenesatt som en demonstrasjon av hva det vil si å være mann i dag. Men det er mange dialoger der de eksplisitt diskuterer ting.
– En av anmeldelsene av boken skrev at den inneholder flere essay i dialogformat, noe jeg synes var helt riktig.
Et av de mest spennende og kontroversielle temaene i dagens samfunn, er spørsmålet om forskjellene på kvinner og menn. Og dette spørsmålet blir, slik vi har sett, ekstra viktig når det er snakk om et parforhold som består av en mann og en kvinne, som snart skal bli mor og far. Mannsforums journalist spør Buene om det ikke kan argumenteres for at farens og morens tid med barnet er kvalitativt forskjellig, og at dette kan fungere som et argument for farens omsorgsrett (og plikt) i barnefordelingssaker
– Ja, er virkelig farens og morens tid kvalitativt forskjellig? Jeg vet ikke, men det er et godt spørsmål. Det er sant at biologien har hatt en veldig sterk tilbakekomst i det siste, og teorier om embodiment, fokuset på det kroppslige, er kommet mer og mer inn i litteraturen. Og så har du denne bølgen av såkalt barselslitteratur, der fødselserfaringen, som ikke er beskrevet så mye i litteraturen, i de siste 10 årene plutselig har gjort seg gjeldende. Jeg synes dette er meget interessant. Så man kan ikke avfeie den biologiske erfaringen. Men som samfunn og individer er vi nødt til å balansere. Moren har ansvar for å gi barnet mat, men far har også mulighet til å gi barnet flaske. Dette har jeg selv ingen svar på, men det er svært interessant å diskutere. Olga Ravn har noen fantastiske skildringer i Mitt arbeide dette. I en scene krangler moren med faren til barnet, som blir anklaget for ikke å ha vært til stede. «Ja, men du skulle jo ha henne hele tiden» svarer han «ja, men hun skulle jo ammes» svarer hun. «Ja, men jeg kunne jo gitt henne flaske» «flaske, er du gærn!»
Buene hevder at han ikke har noe klart svar på hvordan vi skal løse disse tydelige dilemmaene, men at det er helt nødvendig å diskutere dem. Et barn som er to år gammelt, er noe ganske annet enn et barn som er et halvt år, for eksempel. To gode intensjoner kommer ofte i konflikt.
– Hvis vi overdriver biologiens rolle, som kanskje er viktig i starten, kan vi opprettholde mønstre som kommer i veien når mannen fint kan komme på banen senere. Jeg tror ikke at det alt i alt er noe kvalitativt forskjellig med tiden mannen og kvinnen da kan stå for. Vi har jo eksempler på likekjønnede forhold der det ser ut til å gå fint. I vår tid så er jo det binære kjønnsperspektiv blitt utfordret, men for å ta det poenget, så undersøker denne boken det som nok er majoritetsperspektivet.
Det kan virke som at romanen er balansert, og alt i alt, lite ekstrem med tanke på den sensitive tematikken som blir diskutert. For hvordan klarte forfatter Buene, å unngå de klassiske bitterhetsklisjeene, og diskutere sårbarheten i forholdet på den moderate måten han ser ut til å ha gjort?
– Disse tingene, som bitterhet og svakhet, ligger nok der i bakgrunnen hele tiden. Og det romanen gjør, er å følge hovedpersonens forsøk på å unngå disse tingene. Bare tenk hvis hovedpersonens ekskone hadde vært en virkelig heks som alle i fortellingen var enige om at var en horribel person, og da er det synd på den mannlige hovedpersonen. Da er vi ferdig tenkt. Men det jeg har lyst til å gjøre, er å lage en situasjon der du som leser undrer deg «hvem er egentlig hovedpersonens ekskone?» Hvor ligger sannheten, er et spørsmål jeg vil at leseren skal stille. Noen leser vil kanskje ha mer drama, men det er ikke en sånn type roman dette er. Dette handler om et indre drama. Alle gode romaner er egentlig idéromaner, og jeg vil at idéene skal leve. Jeg ønsker ikke å lande på et svar med to streker under, men å diskutere. Ideene skal luftes og brytes. For eksempel så har hovedpersonen og hans to gode mannlige venner svært forskjellig livssituasjoner. Hovedpersonen Endre er skilt og har et barn, en er barnløs, og han andre har fem barn. Broren til Endre er også barnløs, men han er den mest bitre typen. Alle disse typene skal komme til historien med sine perspektiver og ideer. Disse skal brytes mot hverandre. Jeg prøver å lage en bred palett av mannlighet. Forskjellige mannlige løsninger, problemstillinger og muligheter.
Buene fortsetter ved å si at det er et så rikt litterært område med mange nyanser, dette med maskulinitet, barneomsorg og oppdragelse og vennskap, som ikke utforskes så mye, og som det er mulig å filosofere mye gjennom. Mannsforums journalist aner Buenes iver etter å diskutere nyansene i det maskuline, og etterspør igjen dette spørsmålet mellom forskjellene på kvinner og menn, og hevder selv at det er mye «dualisme» i debattene, at det virker som det enten er kultur eller natur som må råde. Men må det være slik?
– Biologien finnes jo; den er åpenbart der. Dette merker vi spesielt i barnets første måneder. Når barna er bittesmå, er vi svært tett på naturen. Men så kommer kulturen og samfunnet veldig raskt inn. Da jeg vokste opp på 70 og 80-tallet var det mer unisex på lekerommet og i klesavdelingen til barn, mer kjønnsnøytralt. Men da jeg kom til datteren min med et klesplagg jeg syntes var fint, og spurte om hun likte den, sa hun at hun ikke kunne gå med den. Hvorfor ikke? spurte jeg. Det er jo en gutteskjorte! svarte hun. Hæ, hvorfor det? Fordi den var blå! Så vi har på mange måter fått en bredere palett av kjønnsuttrykk, og samtidig en ensretting av dem gjennom spesielt de kommersielle kreftene. Det er som om det er to parallelle bevegelser som går i hver sin retning.
Buene kommer tilbake igjen til det han mener hans roman koker ned til.
– Dette er på ingen måte et anklageskrift. Det er en problematisering av de strukturene vi skaper i samfunnet vårt.
Og ikke minst å undersøke det Mannsforums journalist og intervjuobjekt begge var enige om var en fin formulering nemlig «en bred palett av mannlighet.»