Voldsutsatte minoritetsmenn

En studie fra OsloMet om minoritetsmenn utsatt for vold i nære relasjoner viser hvordan minoritetsmenn har egne utfordringer og behov, både som mann og som minoritet i Norge.

Menn er de mest voldsutsatte i vårt samfunn. Samfunnet viser dessverre begrenset sympati voldsutsatte menn. Menn opplever at de ikke passer inne i hjelpeapparatets oppfatnings av utøver og utsatt. Minoriteter har vi heldigvis et ekstra søkelys på, for å ivareta deres behov og rettigheter.

Minoritetsmenn har ekstra utfordringer i Norge. Blant annet sosioøkonomisk status, økonomi, helse og tidligere voldsefaringer. De kan være redde for å miste oppholdstillatelse, være mer isolerte fra storsamfunnet, og avhengig av kultur kan de bære en større skam for å være voldsutsatt. Disse mennene har generelt et enda større behov for hjelp og støtte. Både fordi de tilhører en minoritet, og fordi de er menn kan det være vanskeligere å få slik hjelp og støte.

Om masteroppgaven

Berit Eggebø Næss og Renate Iversen leverte i mai i fjor en masteroppgave i psykisk helsearbeid som fokuserte på minoritetsmenn utsatt for vold i nære relasjoner. De beskriver et norsk krisesenter med liten erfaring med menn, kun 7 % av brukerne er menn. Over halvparten av disse har minoritetsbakgrunn. En majoritet (58 %) av mennene hadde blitt utsatt for vold av en kvinnelig partner.

Tidligere forskning har vært vanskelig å navigere, da det er lite forskning i Norge på voldsutsatte menn og kvinner som voldsutøvere. Den internasjonale forskningen er naturlig nok større, men det er også betydelig mindre forskning på menns utfordringer, enn det er forskning på voldsutsatte kvinner der menn er voldsutøvere.

Studien av Næss og Iversen består av intervju med fire menn, de fleste fra Midtøsten, som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Intervjuobjektene forteller om direkte fysisk vold, slag mot hodet, slag mens de holder egne barn, slag både fra kone og andre i familien som er med som utøvere. Intervjuobjektene forteller om psykisk vold i form av “verbal sjikane, utskjelling, devaluering, emosjonell utpressing, utspørringer og konfrontasjoner, manipulering og sosial ydmykelse”, som forfatterne beskriver det. Andre former for vold, som trusler om å bli fratatt foreldreretten eller å bruke fri for rettshjelp for å skade mennene gjennom rettsvesenet, forekommer også. Sosial kontroll gikk igjen i alles beskrivelse, et element som ble ekstra tyngende for Shakir, som ikke følte han kunne stole på verken legen, banken eller kollegaene. Alle disse hadde en kontakt med kona som truet med å ta livet av han. Han beskriver et liv der han var utsatt for økonomisk utpressing av kona og familien hennes, blant annet rett før han kunne søke om permanent opphold i Norge. Trusler om å ødelegge for oppholdstillatelse ble brukt for å presse mer penger fra Shakir.

Vi har tidligere skrevet om menns møte med norske krisesentre.

Mennene forteller

Hassan opplevede at kona truet han med å gå til politiet og fortelle at han hadde slått henne, for å få han til å flytte. Noe lignende kunne Jamil fortelle:

Hun har en sykdom som gir lett blåmerker på kroppen hennes. Hun tar bilde når hun får dem og lagrer de på mobilen. Jeg frykter hun vil bruke det mot meg senere og presse meg enda mer.

Jose, den eneste av mennene som var fra Sør-Amerika og den eneste som ikke har vært i kontakt med politiet angående konas anklager om bruk av vold, beskriver noe nærliggende:

Hun og familien hennes begynte å skrive på Facebook at jeg var en voldelig mann som slår en kvinne (…) De skriver at den nye kjæresten hennes reddet henne fra en veldig slem mann.

Familie og ære går igjen i beskrivelse til intervjuobjektene. Det er noe skamfullt ved å være en mann utsatt for vold, og som trenger hjelp. Mennene er både avhengige og ansvarlig for familien. Shakir beskriver hvordan han havnet nederst på rangstigen sammen med datteren sin, som også ble utsatt for vold og sterk sosial kontroll. I alle historiene kommer det frem at barna også var utsatt for vold. Det var svigerforeldrene og senere svigerbroren som bestemte over Shakir og datteren. Det var også svigerfamilien som sammen med kona utøvde volden i Shakirs tilfelle. Alle mennene fra Midtøsten var gift gjennom arrangerte ekteskap.

Konsekvenser og støtte

Helsekonsekvensene av volden er noe alle intervjuobjektene forteller om. Noen har fysiske skader etter å ha blitt slått eller kastet ting etter, og alle forteller om konsekvensene av å leve med et ekstremt stress over lang tid. Symptomene varierer fra smerte tilknyttet muskel- og skjelettplager, depresjon og konsentrasjonsvansker. Jose beskriver at smertene, som han har en klar forståelse av at skyldes stresset, i perioder gjør det vanskelig å bevege seg, eller bare stå oppreist.

Mennene fikk i varierende grad støtte og sympati fra familie og venner i disse situasjonene. De to mennene som skilte seg fikk støtte fra sin egen familie, mens de to andre beskriver å bli møtt med mistro og liten støtte. Mennene har også hatt kontakt med offentlige instanser som politi, lege, barnevernstjenesten og krisesenter. Flere av mennene forteller at de ikke opplever å bli trodd, spesielt av politiet og barnevernet, men hos krisesenteret opplever alle at de blir tatt på alvor, når de først får kontakt med dem.

Møtet med hjelpeapparatet er vanskelig da mennene opplever å bli møtt med fordommer om at de er voldsutøvere, ikke voldsofre. Det er makt i å bli trodd av myndighetene, for de voldelige kvinnene. Hassans kone, som truet med å gå til politiet og anklage han, gjør alvor av det. Hassan beskriver politiets oppførsel når kona som slår han går til politiet og snur historien ved å påstå det er han som slår, ikke henne.

Jamil beskriver noe lignende til det Hassan beskriver. Jamils forståelse og erfaringer hindrer han fra å ta kontakt med hjelpeapparatet om volden han blir utsatt for, fra ekskona. Han er redd for at de offentlige ikke vil tro han, men på ekskona. Jamil beskriver også at han grunnet sin sosiokulturelle bakgrunn, utdanning og verdier har et annet utgangspunkt for å få hjelp, enn resten av innvandrerbefolkningen.

På tross av all volden blir tre av mennene i forholdene i flere år. De blir med referanse til kjærlighet for partneren, tanker om at konene deres er syke, og for barnas skyld. Jamil beskriver at han glemmer det vonde og husker de gode stundene han har hatt sammen med kona han ser på som syk. Han har flyttet tilbake til den voldelige kona kanskje 20 ganger, beskriver han selv.

Konklusjoner og siste betraktninger

Bildet studien maler av hvem som sitter med makten er komplisert, det er ikke alltid mennene som bestemmer. Vi ser hvordan mannsrollen i deres kulturelle bakgrunner “ikke er ensbetydende med å ha makt i familien, eller utelukker dem som voldsutsatt”, som forfatterne beskriver det. “Patriarkalsk makt utøves også av kvinner, og kvinner har egeninteresser i patriarkalske systemer” påpekes det, med referanse til forskningsrapporten Mellom makt og avmakt: Om unge menn, tvangsekteskap, vold og kontroll fra Institutt for samfunnsforskning.

Voldsutsatte minoritetsmenn blir dobbelt straffet i sine roller. Først fordi de som alle menn i mindre grad blir trodd av omgivelse og hjelpeapparatet, spesielt politiet, når det er konflikt hjemme. Så blir de straffet igjen fordi de som en del av en minoritet i Norge ikke like godt kjenner til hvordan norske offentlige instanser fungerer med taushetsplikt og hvilke rettigheter de har krav på. Som minoritet har de også andre roller og egne bekymringer som kan utnyttes for å skade mennene.

Voldsutsatte menn har fra 2010 og krisesenterloven vært sikret et krisesentertilbud på like linje med kvinner. Noen kommuner er bedre enn andre til å ivareta denne retten, men det er mulig å få hjelp også for menn. Om du selv trenger hjelp viser Bufdir til denne siden for hjelpetilbud (velg krisesenter av typen tilbud).