Foto: Shutterstock
Første gang publisert her i VG
Risikosport for menn å få barn i Norge
I dagens samfunn er samlivsbrudd nokså utbredt. I en del tilfeller mister barn og far mye av den gode kontakten de har hatt fordi mor ønsker det slik.
Av Ole Andreas Thomasgaard, Pedagog
Selv om far har gjort det samfunnet ønsker av ham, nemlig tatt ansvar for barnet, involvert seg med barnet emosjonelt, tatt fedrekvoten, fulgt barnet til aktiviteter og skapt en trygg og god relasjon, kan altså konsekvensen bli en brå og smertelig adskillelse mellom barn og far.
Det er faktisk fortsatt slik i 2020, at mor sitter med mye av makten for hvordan barnefordelingen skal bli. Vil ikke mor samarbeide, så blir det av retten definert som «samarbeidsproblemer mellom foreldrene», og så ender det som regel med at mor får hovedomsorgen.
I de fleste styringsdokumenter og veiledere som omhandler barnefordeling fokuseres det på «barnets beste», og at barneloven er kjønnsnøytral. Men dette er bare i teorien. I praksis viser det seg at gamle holdninger og morspresumsjonen gjennomsyrer systemet.
Pyskologiforeningen FOSAP har utgitt en veileder om barnefordeling for små barn (0-3 år) som baserer seg på nyere forskning. Der står det: «man skal søke å videreføre de relasjoner og tilknytning små barn har til både mor og far i størst mulig grad». Dette er et betydelig skritt fremover og egentlig en liten revolusjon innen dette fagfeltet. Dessverre følges dette ofte ikke opp i praksis.
Bufetat, som styrer familievernkontorene, er preget av gamle holdninger hvor EN omsorgsbase ansees som svært viktig. Ofte går dette på bekostning av prinsippet om at man skal videreføre barns kontakt med begge foreldre. Dette er altså stikk i strid med nyere forskning.
Barneombud Inga Bejer Engh har nylig sendt et 17 siders innspill til Barnelovutvalget. Der unngås omtale av gjeldende praksis slik mange foreldre kjenner den. Hun avslører en betydelig mangel på vilje til å forholde seg til hvordan barnefordeling i dag faktisk utøves. Generelle prinsipper om barnets beste, og individuell vurdering av hvert enkelt tilfelle er svært gode tanker. Men det blir bare verdiløse floskler når dette ikke utøves i praksis. Skal man få endret på dette og få en reell kjønnsnøytral praksis må man starte med delt bosted som utgangspunkt i barneloven.
Forskning på delt bosted viser at dette er best for barna i de aller fleste (men ikke i alle) tilfeller.
- Forskning.no fastslår 13. desember 2019 at det er «Viktig for barnets helse at far beholder kontakten etter en skilsmisse»
- Forskere ved Arizona State University i USA konkluderer med at barn og unge som har opplevd skilsmisser med mye konflikt mellom far og mor, får klart mer personlige og sosiale problemer. Men noen år etter skilsmissen var det likevel ikke de barna som hadde opplevd mye konflikt som fikk det vanskeligst. Det var i stedet barna som opplevde lite kontakt med og støtte fra far etter skilsmissen. Mars 2016, PMCID: PMC4749464
- En forskningsstudie fra Karolinska Instituttet i Stockholm 2017 bekrefter det samme, at skilsmissebarn med delt bosted har det best.
I de tilfeller hvor far er konfliktdrivende og har dårlig relasjon til barnet, fungerer dagens system glimrende, mor får hovedomsorgen og «gode» økonomiske rammer. Problemet oppstår når mor er den konfliktdrivende parten, og far har hatt en god og nær relasjon til barnet før samlivsbruddet. I en del tilfeller har mor såkalt «omsorgsevne», men evner allikevel ikke å se sitt barns behov og har sin egen personlige agenda.
Dette kan være mors behov for makt, hevn, økonomiske motiver eller rett og slett mangel på moden innsikt. Mange omsorgsdyktige fedre har opp igjennom årene gått til grunne både økonomisk, sosialt og emosjonelt i kampen for å få bety noe for sine barn, og få adekvat samvær. Det kan umulig være til barnets beste.
I dagens barnelov kan retten altså ikke dømme delt omsorg (delt fast bosted), unntatt i svært spesielle tilfeller. Konsekvensen av dette er at retten må velge en av foreldrene. Og da blir det nesten alltid mor. Mange fedre opplever forutinntatte psykiatrisk sakkyndige som faktisk ikke innhenter opplysninger om mors og fars bakgrunn, nærmiljø og samspill med barnet.
Det finnes heller ingen form for kontroll av psykiatrisk sakkyndig sine anbefalinger. I endel saker har en forelder (ofte mor) så lav inntekt at den får fri rettshjelp mens den andre part løper en stor økonomisk risiko.
Barneloven må endres, slik at hovedregelen blir delt bosted. Om en av foreldrene skal ha fast bosted, så må det være et krav at det først gjøres en seriøs utredning og at den kvalitetssikres. En revisjon av barneloven er til vurdering i Barnelovutvalget, og vi kan håpe på at leder av Stortingets familie- og kulturkomité Kristin Ørmen Johnsen og resten av våre folkevalgte setter seg inn i gjeldende praksis i norske rettssaler i 2020.