Abort, kvinnens makt og mannens avmakt
Av Ivar Bu Larssen
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Det er på høy tid at samfunnet anerkjenner fedres følelser overfor det ufødte liv og rett til ytre sin mening når det gjelder abort. Hvis de forventes å være en del av graviditeten og barnets liv, må vi også anerkjenne deres mulige sorg ved et avsluttet svangerskap.
SVs landsmøtevedtak i april om en utvidelse av grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 22 har vekket sterke reaksjoner, ikke bare fra prinsipielle abortmotstandere, men også fra mange som forsvarer dagens abortlov.
Før høstens valgkamp ligger det altså an til en ny abortkamp, ikke om retten til selvbestemt abort og dagen abortlov, som det er en bred politisk enighet om, men om hvor langt ut i en graviditet grensen for kvinnens selvbestemmelse går. På et tidspunkt må kvinnens selvbestemmelse vike i forhold til fosterets rettsvern, hvis ikke vil det i praksis være mulig å ta abort i løpet av hele svangerskapet.
Dette er viktige etiske spørsmål som ikke bare angår kvinnen som bærer fosteret i sin kropp, men også for samfunnet i sin helhet. Det handler om hvordan vi forholder oss til liv og død, menneskeverd og kroppslig autonomi ved livets begynnelse.
Tause menn
Hver gang abortspørsmålet blir aktuelt i samfunnsdebatten er det påfallende hvordan det er en gruppe som forblir tause, til tross for at de er en forutsetning for enhver graviditet. Jeg snakker om menn som står på sidelinjen når spørsmålet om abort kommer opp.
Det finnes et tabu i samfunnsdebatten når det gjelder hvem som får ytre seg omkring abortspørsmålet. Å ha meninger om fosteret i mors mage sees som en utidig innblanding i kvinnens selvbestemmelse over egen kropp, og å våge å ytre seg kritisk til abort er nærmest ensbetydende med å stille seg på lag med mørkemenn og abortmotstandere som Børre Knudsen og Ludvig Nessa.
Hvorfor er fedre umyndiggjort på denne måten i et likestilt samfunn, der vi ellers får høre om hvor viktig det er med like rettigheter og at ingen diskrimineres på grunn av sitt kjønn?
Svaret er selvsagt at det handler om kvinnens kropp, det er kvinnen som bærer på fosteret og som må føde. “Min kropp, mitt valg” er fortsatt slagordet som legger selve premisset for loven om selvbestemt abort.
At en mann aldri kan ta rollen til kvinnen når det gjelder svangerskap og fødsel er åpenbart, her møter vi den definitive grensen for hvor det er mulig å snakke om likhet mellom kvinner og menn.
Kvinnens makt
Paradokset er likevel at det er en blindsone når det gjelder å erkjenne kvinnens suverene makt i forhold til fosteret som mannen har vært med på å unnfange. I praksis er mannen rettsløs ovenfor fosteret, frem til fødselen. Retten til å bestemme over fosterets liv og død ligger hos kvinnen. Makten til å bestemme over liv og død er den mest radikale makten et menneske kan ha, men det tas sjelden med i det likestillingspolitiske regnskapet.
Det skal ikke så mye empati til for å forstå at en gravid kvinne som vil ta abort er i en krevende og sårbar situasjon. Slik sett er det lite intuitivt å snakke om kvinners makt og menns avmakt.
Samtidig viser det hvordan vi henger i kjønnsstereotypier omkring fedre manglende interesse og fraværende følelser ovenfor fosteret som utvikler seg i mors liv. Det vil si, vi heier på fedre som er en del av graviditeten og som ser seg selv som en likeverdig forelder, så lenge det er i mors interesse. Men i det kvinnen bestemmer seg for å ta abort, står mannen tilbake med sine tabubelagte følelser overfor et liv som ble avbrutt før fødselen.
Mannens avmakt
La oss ta et tenkt eksempel: Et par venter sitt første barn etter mange forsøk. De har begge gledet seg til dette og begynt å forberede seg på barnet som skal bli født. Selv om det er kvinnen som bærer barnet og skal føde, kjenner mannen at han er en del av graviditeten, at de er sammen om det som skal skje.
Men i den 21 uke får kvinnen plutselig kalde føtter, det kommer som lyn fra klar himmel og er uforståelig for mannen, men kvinnen insisterer på at hun ikke vil ha barnet, og velger å ta abort. Kanskje er hun rammet av en akutt depresjon eller har sterk angst for å føde barnet. Ingen kan hindre henne i å ta abort, så lenge hun har retten til selvbestemmelse og abortnemndene er avskaffet, slik SV vil.
Mannen står tilbake uten rettigheter og må bære sorgen over barnet som ikke ble født. Dette er et høyst reelt eksempel på hva som potensielt kan skje, der kvinnen bestemmer seg for å ta abort.
Forkjemperne for en utvidelse av grensen for selvbestemt abort, vil selvsagt si at ingen vil ta abort på et friskt barn så sent i svangerskapet. Det vil nok stemme i de aller fleste tilfeller, men hvordan kan det utelukkes at det kan skje ved en utvidelse av grensen for selvbestemt abort, uten at det finnes noe plikt til å få medisinsk veiledning før aborten.
Det er også noe paradoksalt ved forestillingen om at kvinner alltid tar det rette valget med tanke på abort. I krevende situasjoner med et høyt stressnivå, der en må ta valg som vil påvirke resten av livet, skulle en tro at det er vanskelig å ta rasjonelle valg, uavhengig av kjønn.
Sorgen over det ufødte liv
I et tankevekkende innlegg i avisa Vårt Land stiller Noralf Husby spørsmålet «Hva gjør det med oss fedre at vi ikke regnes med i abortdebatten?»
I innlegget skriver han om sine følelser, da moren til barnet de ventet på, et stykke ut i svangerskapet, blir bekymret for at det var noe galt med barnet. Her dreide det seg altså ikke om abort, men om en fars følelser for sitt ufødte barn:
“Jeg kjente jeg ble svimmel og hvit i ansiktet, og masse tanker og følelser fòr gjennom kroppen min. Det kom ikke av et fornuftig resonnement, men som en dyp følelsesmessig reaksjon jeg ikke hadde styring på. Det var tydelig at kroppen min visste at barnet i mors mage var mitt, akkurat like mye som det var hennes.
En sorgfølelse skylte over meg. Jeg skjønte plutselig hvor glad jeg var i det barnet jeg enda ikke hadde sett. Heldigvis gikk det bra og barnet er i dag voksent og en solid bidragsyter til sine nærmeste og til samfunnet. Denne opplevelsen kommer til meg når jeg hører om abort, både spontan og provosert abort.”
Hva gjør det med oss fedre at vi ikke regnes med i abortdebatten? – Vårt Land (vl.no)
I dette tilfellet gikk bra med graviditeten, men det belyser hvilke følelser en far kan ha overfor fosteret i mors liv. Disse følelsene ville kunne være like sterke om det var aktuelt med abort. En kan bare tenke seg hvor smertefullt det er for en mann som erfarer at hans partner velger å ta abort, mot hans vilje.
Det er på høy tid at samfunnet anerkjenner fedres følelser overfor det ufødte liv og rett til ytre sin mening når det gjelder abort. Hvis de forventes å være en del av graviditeten og barnets liv, må vi også anerkjenne deres mulige sorg ved et avsluttet svangerskap.
Selv om det er kvinnen som må ha det siste ordet, fordi det handler om hennes kropp på en måte som alltid vil være annerledes enn for en mann, må vi anerkjenne dette likestillingsparadokset.
Det er ikke bare kvinner som kommer dårligere ut når det gjelder likestilling i forbindelse med en graviditet, fødsel og omsorg for barnet. Fedre kan må også betale prisen for kvinnens makt overfor fosteret i mors liv.