MannsForum anker gruppesøksmålet til Høyesterett

MannsForum anker gruppesøksmålet til Høyesterett

“NAV krever foreldre for barnebidrag til bostedsforelder som hindrer barn samvær med den samværsforelder i strid med avtalt eller rettmessig avgjort samværsavtale. Samværsforelder må betale utgifter som bidragsmottakeren frivillig pådrar seg når barna ikke sende på samvær. Det vil si at NAV’s krav og praksis, premierer en forelder som saboterer det samvær som foreldrene har avtalt eller i noen tilfeller retten har avgjort er til barnas beste”

Mannsforum har på vegne av gruppedeltakerne anket lagmannsrettens avvisning av at søksmålet best føres som et gruppesøksmål. Anken til Høyesterett ble sendt inn fredag den 29 april, og NAV ved regjeringsadvokaten har nå fått en frist for å sende tilsvar til mandag den 9 mai.

Anken er basert på saksbehandlingsfeil og feil lovanvendelse: Hele anken kan leses her 

Lagmannsrettens hovedgrunn for å avvise et gruppesøksmål er litt utydelig. Det ser dog ut som om lagmannsretten avviser gruppesøksmålet fordi et av kravene for å kunne reise gruppesøksmål er at “gruppeprosess er den beste behandlingsmåten” jfr tvisteloven §35-2 pkt c. Det fremgår ikke tydelig hvorfor lagmannsretten mener at gruppesøksmål ikke er den beste løsningen. 

Det nevnes to forhold som kan se ut som om lagmannsretten legger til grunn for at gruppesøksmål ikke er beste behandlingsmåten, men eksakt hvorfor andre søksmålsformer er bedre er det vanskelig å få grep om. 

Lagmannsretten mener at et pilotsøksmål kan være et alternativ, men det forklares ikke tydelig hvorfor gruppesøksmål ikke er bedre søksmålsform. I tillegg nevnes det i kjennelsen at Lagmansretten ANTAR at sakene er for forskjellige til å kunne behandles samlet.

Mannsforum mener at dette utsagnet klart er en saksbehandlingsfeil, da MannsForum i anken har tilbudt Lagmannsretten å oversende vedtakene for bedømmelse slik at lagmannsretten faktisk hadde mulighet til å vurdere likheten/ulikheten i de enkelte saker.

For å forebygge at Høyesterett kan avvise saken på samme grunnlag er sakene nå delt inn i flere grupper avhengig av hva som er lagt til i det enkelte vedtak. Ovenfor Høyesterett er det anført at selv med disse (store) forskjellene mellom gruppene, er det som ønsket vurdert identisk, nemlig om NAV legger korrekt bevisvurdering til grunn i sine vedtak.

Vi dokumenterer at i ikke en eneste av de 5 grupper har bidragsmottaker dokumentert at årsaken til det reduserte samværet skyldes at bidragspliktig ikke følger opp sitt samvær slik beviskravet er beskrevet i lovforarbeidene. Dermed mener vi at likheten er tilstrekkelig stor, da det bare er det vi går til sak på. At bidragsmottaker hevder at barna ikke vil på samvær er ikke det samme som at bidragspliktige ikke følger opp sitt samvær, for eksempel ved å flytte langt bort eller ikke la høre fra seg. Saker hvor det hevdes at barna ikke vil på samvær må behandles slik det fremgår av lovforarbeidene i Ot prp 69 fra 2007-2008 avsnitt 2.1.2 hvor det fremgår at Sitat: 

“ 2.1.2 Departementets vurdering og forslag

Høringsinstansene gir bred støtte til forslaget om at muntlige avtaler på lik linje med de skriftlige avtale­ne skal danne grunnlag for fradrag for samvær i bidraget. Bufdir mener heller at det bør vurderes om det ikke ligger innenfor arbeids- og velferdseta­tens kompetanseområde å ta hensyn til faktisk samvær. 

Departementet mener det generelle utgangs­punktet må være et krav til partene om at det er enighet om en muntlig samværsavtale av et visst omfang før det gis samværsfradrag. En slik løsning harmonerer best med hvordan reglene om sam­værsfradrag ellers er lagt opp ved at fradraget byg­ger på avtalt/fastsatt samvær og ikke faktisk sam­vær. Løsningen vil videre være administrativt hånd­terbar for arbeids- og velferdsetaten. Departemen­tet mener det ikke er tilrådelig at arbeids- og vel­ferdsetaten ved NAV lokalt, skal ta stilling til spørs­målet om samvær der det ikke foreligger noen form for enighet mellom partene. Begrunnelsen for dette har blant annet sammenheng med at dette ofte er vanskelige bevismessige spørsmål som faller utenfor kompetanseområdet til NAV lokalt. En ord­ning med fri bevis vurdering fra NAV lokalt vil kunne virke konfliktdrivende. 

I tilfeller der foreldrenes fastlåste konflikt er år­saken til at det ikke er samvær, er det ikke bidrags­reglenes formål verken å håndtere eller løse slike konflikter. Der partene ikke kommer til enighet om en avtale, heller ikke med bistand, vil domstolene være rette instans for å håndtere slike konflikter. Domstolene har den kompetanse og ekspertise som er nødvendig i denne typen saker.”

MannsForum leser ovenstående uttalelse fra departementet som at departementet er klar over og derfor ikke ønsker en ordning hvor NAV skal foreta en fri bevis vurdering da det kan være konfliktdrivende, altså nettopp den konfliktdrivende praksis vi ser nå.

MannsForum mener heller ikke at det skal være mulig å ta ut et element i en vurdering av barnets beste, nemlig bidraget og se på det isolert sett når man skal vurdere hva som er barnets beste. Barnets beste er en helhetsvurdering. NAV sin praksis kan resultere i at NAV støtter en forelder, som retten har funnet aldeles uegnet som forelder, økonomisk slik at omsorgsunndragelsen kan fortsette. Dette vil IKKE være til barnets beste.