Foto: Shutterstock
Av Tobias Petersen – sosiolog, redaktør Reelligestilling.dk
Oversatt fra dansk.
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Et intervju om incels viser hvorfor mannsbevegelsen må kreve sin del av kjønnsforskningen
En av den feministiske bevegelsens største fordeler er dens de facto monopol på kjønnsforskningen. Fordi så godt som all kjønnsforskning er feministisk – det er det feministiske perspektiv som er styrende for hva som undersøkes og hvordan det undersøkes.
Det feministiske utgangspunktet påvirker den viten som kjønnsforskningen produserer. Feminismens største styrke er at den ved å se på verden fra kvinnens posisjon kan si noe vesentlig om hvordan det er å være i verden som kvinne. Dermed frembringer feminismen en viten som ikke var mulig uten det feministiske perspektivet. Men det er samtidig dens største begrensning. Fordi feminismen ser på verden fra kvinnens posisjon, ser den alltid på menn utenfra.
Feminismens eierskap over kjønnsforskningen er et problem for mannsbevegelsen. Ikke fordi feministisk kjønnsforskning jukser eller lyver, men fordi den qua sitt utgangspunkt produserer viten som er mer brukbar for den feministiske bevegelse enn for mannsbevegelsen. Det stiller de to bevegelsene forskjellig i debatten om kjønnspolitikk. Hvor den ene oftest kan lene seg til forskningsresultater, må den andre oftest klare seg uten. Det er en ulik kamp.
Et nytt intervju om incels demonstrerer hvor viktig det er at mannsbevegelsen tilkjemper seg en del av kjønnsforskningen. Intervjuet, som kan ses på YouTube, er en del av TRIGGERnometry-serien og varer godt en time. Her samtaler de to vertene Francis Foster og Konstantin Kisin med ph.d.-studerende William Costello om forskning i incels, herunder Costellos egen forskning.
Costello forsker i evolusjonær psykologi og interesserer seg for hvorfor noen menn blir incels, hva som kjennetegner disse mennene, hvorfor de har vanskeligheter med å finne en partner, og hvilke muligheter de har for å forbedre deres sjanser på datingmarkedet. Her er ikke snakk om forskning som kun ser på incels utenfra, men om forskning som forsøker å forstå incels på incels premisser.
Flere av Costellos forskningsresultater er overraskende. Det gjelder blant annet den politiske orienteringen blant incels. I den offentlige debatten knyttes incels ofte sammen med den ekstreme høyrefløyen og rasistiske ideer om hvite menneskers overherredømme.
Costellos forskning peker på at denne koblingen er feil. Blant de incels som Costello har spurt, svarer 39 prosent at de er høyreorientert, 17 prosent at de befinner seg i midten politisk og 45 prosent at de er venstreorientert. Costellos data viser også at ikke-hvite er overrepresentert blant incels.
Forestillingen om incels som hvite, høyreekstreme menn som sitter i foreldrenes kjeller og raser mot verden, trenger betydelige justeringer.
Eksempelvis, forklarer Costello, er det ikke uvanlig blant incels å kritisere datingmarkedet for å være rasistisk (at kvinner foretrekker menn med bestemte etnisiteter, særlig hvite menn). Det ville, påpeker han, være en merkelig kritikk, hvis de fleste incels var hvite og høyreekstreme.
Et annet av Costellos resultater viser at incels scorer høyt på ’tendency for interpersonal victimhood’, et i forskningen nytt personlighetstrekk, som kan være med på å forklare hvorfor noen mennesker tiltrekkes av subkulturer som incels. Trekket består av fire dimensjoner:
1. Behov for anerkjennelse av problemet. 2. Moralsk elitisme. 3. Mangel på empati. 4. Ruminasjon (konstante negative tanker, ofte om årsaker til problemer, som ikke fører noe sted). Ifølge Costello rommer det siste muligvis en vei ut for noen incels gjennom såkalt metakognitiv terapi. Ved å tenke over hvordan man tenker, er det mulig å rette destruktive tankemønstre, påpeker han.
Intervjuet, som jeg vil oppfordre deg til å se, rommer mange andre perspektiver, som jeg ikke skal komme inn på her. Det interessante i denne sammenheng er den verdi som forskningen som Costellos har. En feministisk forskning i incels ville ikke stille de samme spørsmålene og derfor heller ikke skape den samme viten. Det er Costellos utgangspunkt utenfor feminismen, i den evolusjonære psykologi, som gjør det mulig for Costello å se på incels fra et mannsperspektiv.
Den evolusjonære psykologi er spennende, men en fremtidig ikke-feministisk kjønnsforskning kan også anta andre former. De grunnleggende spørsmål om hva verden er sett fra en manns perspektiv, kan eksempelvis besvares fra et fenomenologisk utgangspunkt. Det sentrale er ikke det filosofiske eller vitenskapelige grunnlag. Det sentrale er at det skapes en viten som tar utgangspunkt i menns væren i verden.
Mannsbevegelsen bør gjøre seg bevisst om hvor verdifull en slik vitenproduksjon vil være fra et strategisk perspektiv. Det er ikke nok å kritisere den feministiske forskningen, selv om det løpende er gode grunner til å gjøre det. Hvis mannsbevegelsen noensinne skal komme på omgangshøyde med den feministiske bevegelsen, er det avgjørende at den tilkjemper seg en del av kjønnsforskningen. Den forskningsbaserte vitenproduksjon leverer våpen til den politiske debatten. Vil man klare seg i den, har man bruk for mere enn vannpistoler og plastikksverd.
Samtidig vil en ikke-feministisk vitenproduksjon hjelpe noen av de menn som i dag overses av den feministiske forskningen, fordi den er ute av stand til å se på verden fra menns perspektiv. En ikke-feministisk kjønnsforskning vil skape ny viten som tar utgangspunkt i verden slik den fremstår for menn. Costellos forskning i incels er et eksempel på hvordan det kan se ut.