Menns likestillings-utfordringer i Norge

Presentert av psykiatriker Dag Furuholmen. Tidligere publisert på Furuholmens Facebook-side (gjengitt med tillatelse).

Polariseringen av kjønnene

Etter å ha jobbet i 40 år med menn i terapirommet og kanskje særlig i mannsgrupper de siste 15 år, er det blitt tydelig at vår offentlige diskurs lenge har bygget på en rekke negative myter om menn. Siden 70 tallet har det vært populært å framstille polariserte bilder av menn og kvinner, hvor menn tildeles de dårlige egenskapene, og kvinner de gode.
Det har altså vært politisk legitimt å idealisere kvinner og devaluere menn.

Myten om patriarkatet
Dette startet med at menn generelt ble utpekt til patriarker av den radikale delen av kvinnebevegelsen med utgangspunkt i en marxistisk analyse av verden. Realiteten var vel at de færreste kunne fylle denne betegnelsen. De fleste var arbeidere og funksjonærer og like lite patriarker både hjemme og på jobb som kvinnene de levde med. Likevel førte dette til en politisering av private relasjoner og en rekke ekteskapskriser. Kvinnene skulle realisere seg! Menn fikk nærmest rasistiske merkelapper som sa at «alle menn er» dominante patriarker, voldelige eller potensielle overgripere.

På 90 tallet fikk vi et skifte. Unge kvinner var lei av offerrollen, og menn ble i stedet definert som rolleforvirrede, ubevisste, primitive, umodne, sosialt uintelligente, øldrikkende fotballfans.
Kvinner ble beskrevet som omsorgsfulle, kjærlige, emosjonelt intelligente, modne, gode ledere og er de nye heltene. Boktitler som “Where have all the good men gone… The rise of women the end of men” viser noe av denne tendensen.

Polariseringen av kjønnene i vår kollektive bevissthet med kvinnen som det gode kjønn og mannen som det dårlige, moralsk mindreverdige kjønn, har skapt en forutinntatthet som er med på å opprettholde fordommer mot menn i den offentlige diskursen og påvirke gutters selvfølelse negativt. De vokser opp som det negative kjønnet som er for mye og som risikerer å være voldelige, seksuelt utnyttende, som driver med mansplaining og som i tillegg er ufortjent privilegerte.

Nå har vi fått den ultimate myten om menn: Toxisk maskulinitet, der man har satt sammen en rekke negative atferder fra kriminelle psykopater til merkelapper som kan klistres på dem som ikke underkaster seg de riktige normene. Påfallende få er interessert i å undersøke slike myter. De færreste spør seg om opphavet til begrepet ”toxisk maskulinitet”. Det kjennes som en god forklaring på noe av ubehaget i kulturen og da svelger vi det rått.

Forløperen er begrepet ”hegemonisk maskulinitet” skapt av Raewyn Connel, australsk sosiolog, postmodernist og transperson som kom med boken ”Masculinities” i 2005. Hovedkonseptene om maktstrukturer innenfor det maskuline ble utledet fra Marxistisk teori og homofil frigjøring som analyserte undertrykkelsen mellom menn og utledet ideen om et hierarki. De beskriver en normativ form for normativ maskulinitet som er den mest ærefulle måten å være mann på. I hovedsak slik hvite, heteroseksuelle middleklasse menn opptrer, med trekk som aggresjon, vold, upåvirkelighet, mot, tøffhet, fysisk styrke, risikovillighet, konkurrerende og suksessrike. Dominansen av denne type menn over homofile, transpersoner og også kvinner er det typiske i dette hierarkiet.

Dette er neppe en objektiv beskrivelse av virkeligheten uten forskningsmessig bias. Vinklingen er implisitt og tydelig i tråd med opphavet. ”Toxic Masculinity” er en videreutvikling av begrepet som ble definert av dr. Terry A. Kupers i forbindelse med hans forskning på amerikanske fengselspopulasjoner. ”Toxisk maskulinitet er en konstellasjon av sosialt primitive mannlige trekk som har til hensikt å skape dominans, devaluere kvinner og fremelske tøylesløs vold. Som feminist var han opptatt av Colonells hegemonisk maskulinitet og han mente samspillet han fant i fengslene var toxisk maskulinitet i ren form. Begrepet er altså utledet fra det voldelige samspillet mellom høykriminelle, psykiatrisk forstyrrede fanger i amerikanske fengsler. Likevel tar man ideen om giftig maskulinitet fra denne syke fengselsbefolkningen og trer den ned over hodet på vanlige menn. Mannen som kriminell sosiopat er altså blitt den nye formen alle vanlige friske amerikanske, europeiske og norske menn skal måles mot for å se om vi har en bit av smitten.

Politiske konsekvenser av våre kollektive forestillinger om maktforholdet mann kvinne

Synet på mannen som den privilegerte patriark og kvinner som det undertrykkede kjønn har historisk gitt opphav til politiske og lovmessige tiltak. Norsk likestillingslovgivning er et resultat av dette. Kanskje velbegrunnet på 70 tallet, men det er som om store endringer ikke skal regnes med. Feminister uttrykker angst for et backlash-fenomen, som kan være noe av drivkraften i den rådende enøydheten.

Kulturminister Trine Skei Grande sier i et intervju på NRK 8. mai 2019 at hun ikke vil gjøre Likestillingsloven kjønnsnøytral. Hun vil i stedet beholde kvinnefavoriseringen i Likestillingslovens formålsparagraf §1. ledd 3: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling». Dette er ren kjønnsdiskriminering av menn i strid med Likestillingslovens § 1 ledd 1: «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn». Selv i feminismens høyborg Sverige er Likestillingsloven gjort kjønnsnøytral.

Andre resultater av tolkningen av mannen som den privilegerte, er at våre politiske partier opererer med kvinnenettverk og kvinnepolitiske talskvinner. Man burde forstå at dette på sikt har skapt et demokratisk problem, der kvinner gjennom strukturelle ordninger gis en type dobbeltstemme. Tanken om mannspolitiske talsmenn og nettverk kan man bare drømme om.

Kjønnsubalansen i Norsk kjønnsforskning og forvaltning

Man må også se på hvem det er som gir politikere råd om kjønnsproblematikk? De støtter seg blant annet på våre kjønnsforskningsinstitusjoner. I Norge er 90% av alle kjønnsforskere kvinner! Også styrene i kjønnsforsker institusjonene er totalt overrepresentert av kvinner, selv om det vel er ulovlig.

NRK: https://www.nrk.no/…/…/kjonnsforskning-i-ubalanse-1.14549206

Det er faktisk ikke likegyldig om det er kvinner eller menn som forsker på likestilling og kjønn. Vi farges alle av de brillene vi ser igjennom.

Det bekymrer også Den nasjonale forskningsetiske komité, som skriver på sine nettsider: ”Man har tradisjonelt ikke har hatt fokus på forskeres kjønn. Man forventet at forskere skulle være objektive i sin tilnærming. I dag vet vi at dette ikke er mulig. Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet. Forskningsrådet mener det er et demokratisk problem, og at det har store skadevirkninger hvis man ikke har en bred inngang til forskningen. Noe kjønnsforskningen definitivt ikke har.

Bare én av ti kjønnsforskere ved universitetene er menn. Så mens vi vet omtrent alt om jenter og kvinners liv, vet vi mye mindre om hvordan gutter og menn har det, hvordan maskulinitet oppleves i dagens likestilte samfunn, og hvorfor den mannlige delen av befolkningen topper de fleste negative statistikker.

Det er heller ikke nøytralt hvilket kjønn som styrer vår offentlige forvaltning, man kan bare gjenta: Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet. Dette skaper også et generelt problem i strukturelt og politisk arbeid med kjønn når vi ser på kjønnsfordelingen i offentlig forvaltning:

Presumpsjonen om mannen som den privilegerte vises også i internasjonale likestillingsindikatorer som måler likestilling kun etter problemstillingen: Ligger kvinnene etter. Om menns livskvalitet og problemer er større enn kvinners gis ingen verdi. GGGI (Global Gender Gap Index) brukes bl.a. i FN systemet, og World Economic Forum. Den beregner sammenlikninger av kjønn på en måte som ikke fanger opp når menn faller bak kvinner (f.eks. Helse/ levetid/ yrkesskader/ selvmord). Videre er det lagt meget stor vekt på spørsmål som blir fremhevet i kvinners rettighetsbevegelser. Selv om disse spørsmålene er viktige, er de ikke de eneste faktorene som påvirker ulikhet mellom kjønnene. Problemer som påvirker flere menn enn kvinner, blir ikke vurdert fullt ut. Selv om GGGI kan være nyttig som et mål for kvinners fremskritt på områdene politikk og sysselsetting, er skalaen for partisk for ett spesifikt kjønn til å anse det som et ekte mål for likestilling (se den originale PLOS ONE-artikkelen (public Library of Science) for mer diskusjon om dette) .

MannsForum etterlyser NOU om menns helse

Interessant i denne sammenhengen er at vi har flere statlige utredninger om kvinnehelse og ingen om mannehelse, og nå har Schei Grande annonsert en ny NOU om kvinnehelse.
Det har vært registrert 674 suicid i Norge 2019, hvorav ca 472 var menn og 202 kvinner. I 2016 ble det registrert 614 selvmord i Norge, 418 hos menn og 196 hos kvinner, altså er økningen på nesten 60 menn markant. Likevel annonserer statsministeren i sin nyttårstale ny innsats på forskning av psykiske problemer hos unge kvinner som et tiltak mot suicid. Hvordan skal man forstå dette?

NOU 1987:8 – Dokumentdato 1986-12-10 Tittel: Masseundersøkelse for kreft i livmorhalsen.
NOU 1987:7 – Dokumentdato 1986-12-17 Tittel: Mammografiscreening i Norge. Masseundersøkelse for brystkreft.
NOU 1999:13 – Kvinners helse i Norge.
NOU 2003:31 – Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner i nære relasjoner.

“Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse ble opprettet i 2006 og driver forskning, kompetansebygging og kunnskapsformidling om kvinners helse i et livsløpsperspektiv.”

I 2016 døde 623 kvinner av brystkreft. Samme år døde 957 menn av prostatakreft. Prostatakreft er den kreftformen som rammer flest i Norge.

Dagens medisin gjennomgikk forskningsstøtte fra Kreftforeningen i 2017. Det året fikk ingen som forsket på prostatakreft støtte:
Da de talte opp tildelingene over tre år fant de at brystkreftforskning samlet sett fikk mest av alle kreftformer, med rundt 110 millioner kroner. Til forskning på prostatakreft ble det bevilget drøyt 30 millioner.

– Diskriminering? Jeg har aldri tenkt på det ordet, men forskjellsbehandling er det, sier Andreas Hole i Prostatakreftforeningen. Hole ønsker seg en nasjonal screening for prostatakreft, noe som allerede finnes for brystkreft og livmorhalskreft.

– Det er forskjellsbehandling både når det gjelder nasjonal screening, men også i tiden etterpå. Kvinner får rekonstruert brystet på det offentliges regning og det er jo mest kosmetisk eller for selvfølelsens skyld, mens menn må betale alt selv for å behandle ettervirkninger som ereksjonsproblemer, sier Hole.

Er det riktig at kvinnehelse får mindre oppmerksomhet i forskningen og av mediene?

Et søk i Mediearkivet Atekst tyder på det motsatte: https://www.nrk.no/…/xl/fem-myter-om-likestilling-1.14542055
Likevel hevder regjeringen at kvinnehelse har lav status: https://www.dagbladet.no/…/kvinnehelse-har-lav-st…/71779836…
og vil sette i gang et nytt initiativ. På kvinnedagen i år lanserte de den nye kvinnehelsestrategien «Seks punkter for bedre kvinnehelse»,
Er kvinner sykere enn menn? Rammes kvinner av andre typer lidelser? Forskes det mindre på kvinners helse?
Svarene på det er ja, slår Kilden kjønnsforskning og Norske Kvinners Sanitetsforening fast i rapporten «Hva vet vi om kvinners helse».

Hvordan ser menns realiteter ut?

Menn har kortere levetid, 3 ganger mer suicid, suicid er hyppigste dødsårsak hos unge menn, 3 ganger mer rus, mer kriminalitet (95% av innsatte menn), mer sosialt utenforskap særlig hos gamle, mer usynliggjøring av depressive lidelser (HUNT), mindre kontakt med egne barn og 29% av menn over 40 har ikke egne barn. Menn tar livet sitt ca 3 ganger så hyppig som kvinner, særlig de unge, men også de gamle ensomme der overtalligheten er enorm.

Vi har dessverre hatt flere selvmord blant våre medlemmer i Mannsforum. Jeg har personlig forsøkt å innhente opplysninger fra forskere om hvordan det går med fedre som mister kontakt med barna sine i forhold til levekår, livskvalitet, psykisk helse og suicid, fra en rekke av våre kjønnsforskningsinstitusjoner, fra fire av våre universiteter inklusive institutt for selvmordsforskning i Oslo. Ingen har undersøkt dette! Dette er påfallende når man vet hvilken interesse det er for å finne årsaker til selvmord og mulige strategier for forebygging og ikke minst hvordan dette tallmessig er et kjønnet problem.

Vi vil oppfordre KUD å ta initiativ om at slik forskning blir gjort. Det kan ha store konsekvenser for forebygging av selvmord.
Vi vet allerede at samlivsbrudd i seg selv øker selvmordsraten. https://forskning.no/sam…/selvmord-etter-samlivsbrudd/954670

SURVEIL MannsForum: Våre medlemmers erfaring med offentlige instanser.

Dette er hentet fra en enkel surveil jeg gjorde blant 98 av våre medlemmer i fjor. Score kommer ut som snittscore av alle svar i de tre første spørsmålene. Svarmulighetene er fra 0 til 100. Score fra: 0-20= Meget dårlig 20-40= Dårlig 40-60= Nøytral 60-80= God 80-100= Meget god

Opplevd kontakt med barnevern: snittscore 23= Dårlig
Opplevd kontakt med familievern: snittscore 25= Dårlig
Opplevd kontakt med rettsvesen: snittscore 20= Meget dårlig

Andel opplevd ubegrunnede anklager fra partner:
Påstander om trusler/vold mot partner 62%
Påstander om vold mot barn 19%
Påstander om seksuelle overgrep mot partner 5%
Påstander om seksuelle overgrep mot barn 14%

Dette er for øvrig i tråd med Anita Skårstad Storhaugs forskning på Barnevernets holdning til fedre
https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/handle/11250/282443

og BUFDIRs forskningsrapport om Den mannlige smerte – menn som utsettes for partnervold i familien
https://proba.no/…/probarapport-1702-den-mannlige-smerte.-m…

Synet på fedre som sekundære foreldre

• 25 prosent av alle barn bor sammen med bare en av foreldrene
• 84 prosent med mor og bare 16 prosent med far
• I norsk rettsvesen, barne- og familievern lever morspresumpsjonen i beste velgående
• 13000 barn er ofre for mors sabotasje av samvær med far
• Det får ingen negative konsekvenser, ettersom myndighetene ikke straffer mødres brudd på samværsretten. Heller ikke mened i retten får i regelen konsekvenser for mødre.
  Disse temaene må kunne beskrives som reelle demokratiske problemer idet de undergraver befolkningens tillit til domstolene.
• Altfor mange gutter vokser opp i familier uten nære og positive maskuline voksenmodeller

Norsk, svensk og internasjonal forskning på hvordan det går med barn i delt omsorg sammenliknet med de som bor hos en forelder viser med all tydelighet at det både for gutter og jenter går bedre for dem som beholder kontakten med begge foreldrene etter skilsmisse, selvfølgelig med de relativt få unntak der den ene parten er uegnet som omsorgsperson:

• Bedre emosjonelt og atferdsmessig tilpasset
• Bedre selvfølelse, Mindre depresjon og stress
• Bedre skoleresultater, bedre sosial tilpasning
• Bedre tilpasning til familie og til skilsmissen
• Bedre relasjon og kommunikasjon med fedre
• Motvirket effekten av familiekonflikt

Meland, Breidablikk og Thuen:
https://journals.sagepub.com/epr…/7XPPIF6SNDMKZSQR4ESI/full…

Furuholmen
https://psykologtidsskriftet.no/search…

Malin Bergstrøm: Vaxelsvist boende best..
https://www.forskning.se/…/vaxelvist-boende-bast-for-skils…/
Linda Nielsen: https://www.tandfonline.com/…/abs/10.…/10502556.2014.901857…
Richard Warshak: https://www.chess.su.se/…/Warshak-Social%20Science%20and%20…

Det har vært en stor økning av rettslige konflikter om barns bosted

Det ligger ofte sterke økonomiske drivere bak disse konfliktene. Ved definert konflikt (det er nok at en part opplever det) kommer barnelovens § 36 i betraktning som sier at retten i praksis må velge bosted hos en av foreldrene. Ledd 2 i loven fratar i praksis domstolene muligheten til å dømme delt bosted. I over 80% av tilfellene får mor omsorgen, noe som fører til en sterk bedring i hennes økonomi.

Etter at man innførte tilsvarende lov i Sverige økte antallet rettstvister med 237% fra 2005-2017.

Hva avgjør foreldretvistene? Kort svar fra Mannsforums medlemssider:
Det er en ting som myndighetene ikke ønsker (?) å ha statistikk på mht foreldretvister. Nemlig bruken av selvtekt og forvaltningsavgjørelser som erstatning for rettslige avgjørelser. En beslektet problemstilling er tilretteleggingen for at far (i praksis) har prosessbyrden. 1) Foreldreansvar for ikke-samboende, 2) bosted etter selvtekt, 3) Samvær ved samværssabotasje. Lovverket er lagt opp med strenge straffer for barnebortføring i alle de tilfellene det er far som gjør det, men i praksis ikke dersom det er mor. I 3/4 av sakene har minst en av foreldrene fri rettshjelp. Mor saksøker for å begrense fars rolle, far for å få en rolle ifølge Koch2000. Hvor ofte saksøker mor uten fri rettshjelp? Hvor ofte bryter mor loven uten konsekvenser? Hvor ofte gjør far det samme ? Av de sakene hvor foreldrene ikke blir enige er det bare 40% som blir avgjort rettslig (10% av totalen). Av disse er det bare 2-3% (av totalen) som får en dom. Ifølge Koch2000 saksøker far om bostedsspørsmålet i nesten 80% av tilfellene der barnet ikke bor hos saksøker. Her står det ingen ting om selvtektsløsninger, så disse er nok med i statistikken, og de utgjør flertallet av sakene. Ifølge Koch2000 så saksøker mor i 85% av tilfellene der barnet bor hos saksøker. Hvor ofte saksøker mor med fri rettshjelp (og allerede ut fra en posisjon av styrke i form av fast eller de facto fast bosted)? Selvtekt er grunnlaget både for avtaler på familievernkontoret (mange som fedrene ikke er enig i), uavklarte saker (hverken dom eller avtale) og saker for retten.

Underprioriteringen av gutters oppvekstutfordringer (Guttekrisen)

Et annet utslag av morspresumpsjonen er det manglende fokus på viktigheten av menn og fedre i gutters liv. Dr. Warren Farrrel, en autoritet på menn og gutter, og som på mannsdagen holdt foredrag på Stortinget, sier i sin bok The Boy Crises: Farsdeprivasjon, mangel på farskontakt er hovedårsaken til ”The Boy Crises.” Disse guttene er generelt:

• Mindre tilbøyelige til å vise empati
• Mindre selvhevdende
• Oftere deprimerte
• De lider av søvnforstyrrelser
• De er udisiplinerte og i opposisjon
• De har ofte lav selvfølelse og færre venner
• De vil gjøre det dårlig i fagområder som spesielt lesing og skrivning, men også matematikk og vitenskap
• Disse guttene blir oppdratt av mødre, i hjem uten mannlige rollemodeller og begynner deretter i en femininisert skole.
• Mangelen på positive mannlige rollemodeller gjør dem sårbare for sterke, destruktive alfa-hanner som gjengledere eller narkotikalangere. * 80% av skoleskytre mangler kontakt med fedre!

The Marvel of the Human Dad
https://aeon.co/…/the-devotion-of-the-human-dad-separates-u…

Det er også en påfallende manglende bevissthet om kjønnssensitive yrker
som læreryrket, psykologer/psykiatere, familieterapeuter, barnehagelærere, spesialpedagoger m.fl. Også vårt norske system lider under mangel på balanse i kjønnssensitive yrker med 90% kvinner i barnehager og 80% i barneskolen.
Dette er spesielt interessant sett i forhold til den voldsomme sensitiviteten man opplever i den offentlige diskursen om færre kvinner enn men i toppen av næringslivet, som vel neppe kan sies å være kjønnssensitivt for publikum.

Kvinner og også menn har heiet fram jenter i skole og arbeidsliv i mange tiår. Dette har skapt en kraftig kollektiv historie om hvilket kjønn som er foretrukket og prioritert. Et sterkt underkjent problem er at mange gutter i dag har så si ingen positive mannlige rollemodeller i livet sitt. Dette skaper usikkerhet om egen identitet og tilknytning og aksept fra eget kjønn. Dette gjelder ikke minst gutter som vokser opp hos enslige mødre uten alternative mannlige mentorer. Dette er en av grunnene til at Helsebrødre på kort tid har oppnådd høy popularitet som samtalepartnere når det gjelder å takle gutters utfordringer.

Dette er noe Stoltenbergutvalget ut fra mandatet sitt ikke har sagt noe om dessverre. Dette mener jeg likevel er sterkt kritikkverdig. Kvinnelige lærere kan selvfølgelig være godt likt men de kan ikke være helter og rollemodeller for små gutter! Dr. Warren Farrel viste til resultater fra egen forskning som viste at gutter uten fedre var spesielt sårbare for denne mangelen på mannlige rollemodeller i skolen. De tenderer å binde seg til destruktive alfa-hanner som gjengledere eller blir sårbare for grooming.

• Kun 34 % av alle som tok avsluttende eksamen ved UiO 2017, var menn, og mer enn 3 av 4 nyutdannede leger, psykologer, tannleger og jurister var kvinner.
• 70% av de som ikke finner seg til rette de første skoleårene er gutter
• I videregående skole gjør gutter det best kun i gym mens 1/3 faller ut. Det er lavere forventninger til gutter.
• De som dropper ut av skolen, stiller svakere på arbeidsmarkedet og er overrepresentert som sosialhjelpsmottagere
• 6-års reformen et svik mot gutter, og gir ingen økt læring på sikt.
• De med resurssterke foreldre klarer seg alltid, men de resurssvake faller igjennom.

https://www.nrk.no/ytri…/alle-mann-til-kateteret-1.14811708…

https://www.nrk.no/…/vi-trenger-flere-mannlige-laerere-1.14…

Kombinasjonen av medienes historier om menn som undertrykkere, voldelige eller umodne, stakkarslige, sosialt uintelligente og nå også som toxisk maskuline me-too kandidater, skaper neppe optimisme om egen verdi i gutteflokken. Svært mange gutter forteller om urettferdighet, de får kjeft for feil skoleatferd, de blir stoppet eller får ikke oppmerksomhet nok med sine spørsmål og det viser seg også at faglige vurderinger blir gjort til fordel for jenter. Dette virker sterkt demotiverende på ungdom med lav terskel for urettferdighet, og som lett finner sammen i sabotasje og protest mot systemet som ikke forstår dem og ikke vil ha dem.

Nå nylig har heldigvis Iselin Nybø erkjent problemet med mangel på mannlige lærere og vil forsøksvis sette inn tiltak. Vi får håpe de virker!

APPENDIX:

Stikkord Den mannlige smerte:

• Det er mangelfull kjennskap til tilbud til voldsutsatte menn. Bare 40 prosent oppgir at de kjenner til at krisesentrene har et tilbud til menn.
• Psykisk vold er den voldsformen som både kvinner og menn oftest utsettes for. Det dreier seg først og fremst om ulike former for kontrollstrategier.
• Mennene som har oppsøkt krisesenter eller familievernkontor har vært utsatt for flere ulike former for partnervold. De fleste har vært utsatt for grov og systematisk vold over flere år.
• Flere av mennene som hadde hatt kontakt med familievernet har opplevd trusler om å bli fratatt omsorgen for barna, og frykten for å ødelegge familien har bidratt til at de har unnlatt å anmelde volden.
• De har opplevd at de ikke passer inn i hjelpeapparatets oppfatning av utøver og utsatt, og de har vært redde for ikke å bli trodd.
• Vi har funnet en særegen form for vold som menn i parforhold med kvinner utsettes for, nemlig det vi har karakterisert som omsnuing av voldsforholdet. Det er et stort og vesentlig problem for mennene at deres kvinnelige partnere kan snu om på virkeligheten ved å fortelle omverden at det er de som er utsatt for vold.

Ulik behandling i Barnevernet – Barnevernets forhold til fedre. Anita Skårstad Storhaug Stikkord:

• Fedrene formidler opplevelser av å ikke bli hørt i forhold til sine meninger om hva som er best for barnet.
• De blir møtt med holdninger om at det er mødre som er den viktigste omsorgspersonen.
• I tilfeller hvor far uttrykker bekymring for mors omsorgsevne, opplever fedre at bekymringene ikke blir tatt på alvor.
• Barnevernsarbeidere formidler en kjønnsessensialistisk forståelse av foreldreskap, hvor mødre og fedre blir tilskrevet ulike medfødte egenskaper.
• En dominerende forståelse er at relasjonen mellom mor og barn er mer selvfølgelig og naturliggjort enn farbarnrelasjonen.
• Det er liten bevissthet om negative konsekvenser av å utelate fedre. Det er i det hele tatt lite faglig refleksjon knyttet til barnevernets praksis med fedre.
• Den offisielle ideologien sier det er viktig å involvere fedre, men praksis viser det stikk motsatte.
• Far vurderes ikke som en voksen med en viktig rolle overfor barna sine, heller ikke i de sakene han har foreldreansvar og bor sammen med barnet.
• Mors beskrivelser tillegges stor vekt. Hvis hun framstiller far i et dårlig lys, tar saksbehandler gjerne hennes ord for sannhet og velger å ikke kontakte ham.
• Saksbehandlere har mange argumenter for å kvittere ut far. Han får for eksempel beskjed om å flytte ut, fordi barnevernet mener mor da har større sjanse for å beholde omsorgen for barnet.
• Når far så har flyttet ut, forholder ikke lenger barnevernet seg til ham.