Av Terje Goa, blogger, Fars Kamp mot Systemet.
Blant studiene som finnes på delt omsorg i dag kommer ordningen godt ut. Minst like bra, og ofte bedre enn å bo hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder. Likevel er dette ordningen norske fagaktører utviser mest skepsis til. Hva begrunner de det med, og kan vi ha tillit til deres rådgivning? Disse aktørene som jeg tar for meg her har stor innflytelse over beslutningstakerne, og påvirker dermed barneloven og retningslinjene rundt samlivsbrudd med barn. Det er derfor viktig å se hva de bygger sine uttalelser på, og hvorvidt denne kunnskapen er holdbar.
FOSAP sine anbefalinger om samvær med de minste barna
I 2014 ga Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) ut en brosjyre med «anbefalinger om samvær for de minste barna etter lov om barn og foreldre». Anbefalingene gjelder for barn 0-3 år. I brosjyren anbefaler de at barnet skal ha ett fast bosted, og ha én hovedomsorgsperson. Dette førte til artikler i både Dagens medisin og i Aftenposten med tittelen «Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år». Årsaken for utgivelsen var i følgende daværende leder Katrin Koch, at det ble gitt mange ulike råd og det var mye synsing. Årsaken til at de frarådet delt omsorg de først tre årene var » Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn».
Men stemmer nå dette? Kort fortalt: Nei! Forskningen fra Australia er denne «Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children» av Jennifer McIntosh med flere, fra 2010 (McIntosh-rapporten). Denne rapporten var allerede kritisert for å konkludere i strid med funnene den bygde på. Den mest klare kritikken var en rapport skrevet at Dr. Richard Warshak. Den ble skrevet fordi McIntosh-rapporten ble brukt av aktivister for å påvirke belutningstakere. Warshak viste til at McIntosh-rapporten ikke ga grunnlag for å fraråde overnattinger hos fedre de første årene, heller ikke ordninger med opp til 50-50 botid. Denne rapporten ble igjen underskrevet av 110 andre forskere og fagpersoner fra en rekke land, bl.a. Sverige, som er ledende på forskning på delt omsorg.
Warshak-rapporten kom i februar 2014. FOSAPs rapport kom rundt oktober. At fagpersonene i FOSAP har fått med seg McIntosh-rapporten, uten å se svakhetene, i tillegg til å ikke ha fått med seg kritikken av den, er svært lite sannsynlig. Likevel valgte de å utgi en brosjyre med anbefalinger som bygget på denne.
Bufdir med anbefalinger uten forankring i forskning
Dette var de ikke alene om, for BUFDIR gjorde det samme. Sjekk nederst i Aftenposten-artikkelen over, den som ble skrevet i forbindelse med FOSAPs anbefalinger. Der finner du en uttalelse fra Mari Trommald i BUFDIR.
Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste. Vi vet også at foreldrekonflikter kan være skadelig for barnet. Barnets beste er familievernkontorenes utgangspunkt. Bufdir har laget en brosjyre med råd til foreldre om samværsordninger og bostedsløsninger som sier nettopp dette. Brosjyren er delt ut på alle familievernkontorene og er tilgjengelig på nettet. Brosjyren skal også oversettes til flere språk.
-Mari Trommald, BUFDIR
Samme påstand og samme anbefalinger, som de også har laget en brosjyre om. Denne er basert på samme studie, samt noen andre studier som også blir trukket frem av Warshak. Dette er nemlig studier som går igjen blant dem som ønsker å fremme ett bosted, men som i realiteten ikke viser noe som kan underbygge en slik anbefaling. Forfatterne var Espen Walstad og Ida Brandtzæg. Et interessant sammentreff er at Walstad tidligere har jobbet tett med Koch fra FOSAP, blant annet har de skrevet en bok sammen i 2005, «Samvær mellom barn og foreldre som ikke bor sammen.» Det er kanskje ikke helt tilfeldig at anbefalingene i de to brosjyrene er ganske like.
Jeg skal ikke spekulere i hvorfor fagpersonene har valgt å gi et uriktig bilde av kunnskapen, men det er utvilsomt slik at de har gjort det.
Etter å ha blitt konfrontert med dette over et par år endret FOSAP sin anbefalinger og utga en ny brosjyre. BUFDIR fjernet linken til sin brosjyre og erstattet denne med en nettside hvor det står ting som at «Barn trenger begge foreldrene sine» og «Barn trenger at foreldrene samarbeider». Dette skjedde heller ikke før de hadde blitt konfrontert med forskningen og studier.
(BUFDIR har også fjernet denne siden og link til denne. Redaksjonen 27.11.20)
I to ulike innlegg svarte hhv. Mari Trommald og Wenche Mobråthen at de ikke hadde kunnskap for å si verken det ene eller det andre om delt omsorg for de minste barna. I sine innlegg ønsket de å påpeke at personene de svarte tok feil om at delt omsorg som en løsning for de minste barna hadde støtte i forskningen. Det som stemmer er for øvrig at det ikke finnes så mye materiell om delt omsorg for de minste barna. Det som finnes viser derimot ikke funn eller resultater som tyder på problemer med overnattinger, slik BUFDIR og FOSAP frarådet. Studier av eldre barn viser også ganske klart at barn med delt omsorg klarer seg bedre.
Tilbake til Trommald og Mobråthens innlegg – i samme moment erkjente de noe langt viktigere, nemlig at de faktisk ikke har noe reelt kunnskapsgrunnlag for sine opprinnelige anbefalinger, og at kunnskap viser at det er «best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn.» Dette motstrider det Trommald uttalte i 2014. Det betyr ikke nødvendigvis at hun personlig uttalte seg mot bedre vitende, men noen i BUFDIR burde ha reagert med tanke på innleggene hun og Mobråthen hadde i 2017, hvor det tydeliggjøres at de er opptatt av kunnskapsoppsummeringer. For det finnes ingen kunnskapsoppsummeringer som støtter de anbefalingene de har gitt.
BUFDIRs anbefalinger var problematiske bl.a. fordi de ble lagt til grunn for Barneombudets anbefalinger og synspunkter. I et intervju i Psykologtidsskriftet i forbindelse med at Barneombudet hadde advart mot delt bosted for barn under tre år, ble det spurt om bakgrunnen for dette. Hennes svar til det var «Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning.» Dette er altså en referanse til BUFDIRs brosjyre, og som vist over bygget deres anbefalinger ikke på forskning. Også i artiklene nevnt over fra Dagens Medisin og Aftenposten står det om anbefalingene til FOSAP at «I en ny brosjyre fra Forening for sakkyndige psykologer (FOSAP) advares det mot delt omsorg for barn under tre år. Dette er i tråd med Barneombudets anbefalinger.» Problemet som oppstår er at anbefalingene får en faglig tyngde siden store fagaktører som BUFDIR, FOSAP og Barneombudet står bak dem. De har vært utdelt på familievernkontorer, til advokater og dommere, og de har ligget tilgjengelig på nett for de som søker råd.
Norske forskere gjengir forskning farget av egne oppfatninger
Mange tror også at dette fortsatt er gjeldende anbefalinger, og det norske fagmiljøet ser ikke helt ut til å ville gi slipp på det. Dette ser vi bl.a. fra trioen Andenæs, Tjersland og Kjøs som forfattet et fagessay i 2017. I essayet ønsker de å adressere hvordan forskning gjengis uriktig, og at man overdriver sikkerheten i en del av funnene. Akkurat det er helt betimelig. Dessverre lar de sine egne oppfatninger farge hvordan de selv gjengir forskningen. Et tydelig eksempel er deres sammenligning av barn som har lite til ingen kontakt med sine fedre på slutten av 80-tallet med samme situasjon 2012. Her endrer de kriteriene for å gi inntrykk av at tallet har gått drastisk ned, for å skape et bilde av at dagens lovverk allerede sikrer barn og fedres kontakt godt nok. Det er uriktig. Andelen er rundt det samme, men Andenæs, Tjersland og Kjøs velger å kun se på dem som ikke har samvær en vanlig måned i tillegg til å ikke ha kontakt via telefon, internett, o.l. Jeg lagde en video om dette i fjor.
Et annet eksempel er hvordan de bruker Warshak-rapporten, hvor de fremstiller det som at den brukes for å fremme delt omsorg for alle barn. Det stemmer ikke. Warshak rapporten påpeker derimot at andre studier som har blitt brukt for å fraråde delt omsorg for de minste barna (ca. 0-3 år), ikke inneholder funn som støtter fraråding. Sett i sammenheng med at barn som er litt større jevnt over kommer like bra eller bedre ut med delt omsorg taler imot at det skulle være helt motsatt for mindre barn. De kommer også med følgende påstand:
«Det er imidlertid vanskelig å fastslå at det er bedre med deleforeldreskap enn med aleneforeldreskap (sole parenting), fordi det mangler direkte sammenlignbare saker.»
Men hvorfor må det være bedre? Selv om det er like bra, så har man ingen grunn til holde den ene forelderen ute av barnets liv. Dessuten er det faktisk ganske mange funn etter hvert som støtter opp under at barn som vokser opp med delt omsorg har færre problemer enn de som vokser opp hovedsakelig eller utelukkende med en forelder.
De tre psykologene kommer dog med litt kritikk til FOSAPs første brosjyre med anbefalinger, blant annet for å ha veldig klare aldersnormer, altså at det fremstilles som at alle barne modnes helt likt og har nøyaktig samme behov ut fra de konkrete aldersgruppene. I tillegg påpeker de at McIntosh-rapporten ikke gir grunnlag for absolutte grenser for overnattinger, og at FOSAP har litt for sterkt fokus på tilknytning til «hovedomsorgspersonen», slik at de overser den andre forelderen og andre familiemedlemmer, som besteforeldre. Men også i denne kritikken klarer de også å fremstille Warshak som overdrevent opptatt av å kritisere McIntosh, samtidig som de fremstiller sistnevnte som misforstått og mistolket. Sannheten er at Warshak ikke skrev sin rapport kun for å tilbakevise McIntosh, men for å sette en konsensus da McIntosh og særlig tre andre studier ofte ble brukt for å påvirke beslutningstakere. Andenæs, Tjersland og Kjøs ser ut til å bagatellisere dette, og ikke minst gjengi det uriktig.
Folkehelseinstituttet også med rapporter farget av egne oppfatninger?
Til slutt vil jeg trekke frem FHI sin rapport, «Hva er konsekvensene av delt bosted for barn?» Denne ble skrevet på oppdrag fra BUFDIR etter at de hadde erkjent manglende kunnskapsgrunnlag for sine anbefalinger. Siden det er de minste barna man har minst forskning på, så er de som er i fokus i rapporten. Det resulterte i en gjennomgang av 5 studier av barn i alderen 0-6 år som innfridde mht. inklusjonskriteriene.
Kort sagt kom FHI frem til at de hadde svært lav tillit til resultatene i alle studiene, og dermed endte de opp med at de ikke kunne konkludere den ene eller andre veien. Men det er noe som er interessant med denne rapporten likevel. Av studiene de inkluderte var fire av dem de samme som ble brukt som litteratur for utviklingen av den forrige brosjyren til BUFDIR. Disse er de samme som jeg nevner to avsnitt opp, som Warshak-rapporten (og også andre artikler) peker på at blir benyttet for å påvirke beslutningstakere. I tillegg hadde de med en nyere studie. Den tok kort fortalt for seg studenter som hadde opplevd at foreldrene gikk fra hverandre i da de var veldig små, førte opp hva slag ordning foreldrene hadde praktisert, og så på ting som helse og forhold til foreldrene nå som de var snart voksne. Undersøkelsen var fylt ut av studenten og minst en av foreldrene. Barna som hadde tiden fordelt på begge foreldre hadde bedre forhold til foreldrene, og klarte seg godt. FHI mente her at selv om barna som hadde vokst med mye tid hos begge foreldre hadde gode forhold til dem i voksen alder (snittalderen var 19 år), kunne det «også være vanskelig å huske tilbake på en slik relasjon på en objektiv måte, og vurderingen av hvordan relasjonen var da du var barn kan tenkes å være farget av hva slags relasjon du har til foreldrene i dag.» Jeg mener at det å starte voksenlivet med et godt forhold til begge foreldre tyder på en god oppvekst med tilstedeværende foreldre. Å spekulere i at de kanskje ikke husker at relasjonen var mindre god fordi den er farget av god relasjon i overgangen mellom tenårene og 20-årene, virker noe søkt.
Noe som også er påfallende er at FHI til tross for svært lav tillit til samtlige studier, synes det er fristende å se etter et mønster. Dette fremstår litt som et forsøk på å holde fast ved sine oppfatninger, selv om ikke grunnlaget er tilstede. For barn mellom 4-6 år finner de positive sammenhenger mellom overnattinger og utfall hos barna. Det er i tråd med forskningen ellers på større barn, noe som bør få flere til å stille spørsmål ved hvorfor barneloven, retningslinjer og anbefalinger ikke gjenspeiler dette. Det nevnes i et kort avsnitt. Men for barn 0-3 år har de mer å si. Der kan man nemlig tolke noen resultater i retning av å utvise forsiktighet med overnattinger. Det virker som om FHI har glemt hva kritikken av studiene de har inkludert går ut på. Den ene, Tornello m.fl. 2013, baserte seg på familier som levde i fattigdom i amerikanske storbyer, ofte med en forelder i fengsel o.l. Kort fortalt familier som ikke lar seg generalisere til normalpopulasjonen.
Når det kommer til McIntosh er det litt mer alvorlig. FHI viser til målingene på barn 0-1 (under 2 år gamle). Barna som overnattet hyppig skårte dårligere enn de som overnattet mindre. Saken er dog dette: McIntosh hadde et svært lite utvalg barn på 0-1 som hadde hyppige overnattinger. I studien ble 35% overnattinger regnet som hyppig fra 2 års alder, men for under 2 år var det derimot 1 overnatting i uka +1 og oppover, dvs. fra 5 overnattinger i måneden. Dette er betydelig mindre enn 35%. I tabellene viste McIntosh resultatene fra 55 barn, hvor kun 11 hadde 35% overnatting. De resterende 44 var i en gruppe med barn som hadde 1-2 overnattinger i uka. Så problemet er at målingen viser ikke kun hyppige overnattinger. Derfor er ikke resultatet representativt. Dette burde FHI ha fått med seg.
Det siste jeg vil nevne som viser en viss bias fra FHI er at de hevder alle studiene, bortsett fra den som finner positive utfall ved kontakt med begge foreldre, gjorde interessante funn når det gjaldt kontrollvariabler. I tillegg er det en ting de skriver om de inkonsistente funnene hos Tornello og McIntosh som er fascinerende. «Når Tornello og McIntosh ikke fant dette, men heller det motsatte, har flere forskere pekt på dette som inkonsistente resultater (20;23;43). Men er det nødvendigvis det?» De utdyper hva de mener, men de har samtidig allerede etablert at de mener resultatene har svært lav troverdighet. Hvorfor prøver de å frikjenne to sterkt kritiserte studier, når de innledningsvis sier de er usikre på om resultatene er sanne?
Norske fagmiljøer virker å være ganske alene internasjonalt i å være negative til delt omsorg, og bruker gjerne de minste barna som årsak. Leser man det de skriver, vil man likevel ofte finne erkjennelser av at delt omsorg faktisk er en god løsning som vil passe for de fleste barn, men ikke uten at de tilføyer de en rekke innvendinger mot akkurat denne ordningen. Politikere og medier bør spørre hvorfor.
Artikkelen ble første gang publisert i bloggen