Brevet er sendt samtlige politiske partier på stortinget.
Til Partiene:
VIKTIGE INNSPILL TIL PARTIPROGRAMMET FOR STORTINGSVALGET 2021
NYE UTFORDRINGER FOR LIKESTILLINGSPOLITIKKEN
Kvinnefokuset i likestillingspolitikken har løftet kvinner frem til likestilling i store deler av samfunnet, og har også kommet menn til gode på flere områder. Likevel har en utilsiktet bieffekt vært økende utfordringer som gutter, menn og fedre møter i familie- og samfunnssammenheng. Utfordringene forsterkes av likestillingsretorikkens negative holdninger til maskulinitet, gutter, menn og fedre. Menn er ikke ufølsomme for den vedvarende stigmatiseringen av menn og maskulinitet fra kvinneorganisasjoner, -politikere og -forskere fremsatt i media, og nedvurderingen av menns positive kvaliteter og bidrag til samfunnet. Forestillingen om at Norge fremdeles er et patriarkat har ført til en uheldig polarisering av kjønnene i vår kollektive bevissthet. Mange likestillingsorienterte menn har også merket seg politikernes manglende oppfølging av både Mannsrolleutvalget og Mannspanelets rapporter og forslag. Det eneste forslaget som er blitt delvis gjennomført så langt er øremerkingen av en del av foreldrepermisjonen for far (pappakvote), som i dag, 40 år etter at Mannsrolleutvalget la frem forslaget, fremdeles er langt kortere enn opprinnelig foreslått.
ALLE MÅ MED
Likestillings- og familiepolitikken må fornyes for å ta opp i seg nye utfordringer for å dempe kjønnspolariseringen og -kampen mellom kvinner og menn, og gjenskape tilliten mellom kjønnene. Dette forutsetter at forskjellsbehandlingen av menn og fedre avvikles, og at likestillings- og familiepolitikken baseres på et rettferdighets- og likeverdsprinsipp: Reell likestilling for både kvinner og menn, og reelt likeverdig foreldreskap mellom mødre og fedre. I tillegg må likestillingspolitikken prioritere kjønnsbalanse på kjønns-sensitive yrker og områder fremfor kjønnsbalanse på ikke-kjønnssensitive yrker og områder. Med kjønnssensitiv menes yrker og områder der lederne og de ansattes kjønn er av stor betydning for målgruppenes ulike psykiske og sosiale behov, som f.eks. omsorg, oppvekst, skole og helse m.fl.
1.0 VIKTIGE POLITIKKOMRÅDER – LIKEVERDIG FAMILIE OG OMSORG
Familien er samfunnets minste samfunnsbærende enhet som legger grunnlaget for barn og ungdoms psykiske og fysiske helse og utvikling til å bli gangs mennesker. Barn- og ungdom som kommer skjevt ut fra hjemmet kan slite med personlige og sosiale problemer som vil prege dem resten av livet, og koste personen og samfunnet store ressurser. Mange barnefamilier rammes i dag av oppløsning av ekteskap, samliv og redusert familiesamhold, med negative konsekvenser for særlig gutters oppvekst og fedres levekår. Ni av ti gutter som blir boende hos bare en av foreldrene etter samlivsbrudd blir boende hos mor, til tross for at far kan ha tatt mer enn sin del av foreldrepermisjonen og vist seg som en god og omsorgsfull far, og både gutten og far selv ønsket delt bosted. Ca 40 000 gutter og jenter får ikke se sin far en vanlig måned. Desavueringen av far har en klar sammenheng med den indirekte morspresumsjonen i Barneloven og forvaltningen av denne. Savnet av (en) far i oppveksten skaper problemer for mange gutter og jenter som kan prege dem resten av livet. Resultatet av dette og andre viktige faktorer viser seg nå stadig tydeligere i den økende «guttekrisen» hvor gutter generelt blir hengende etter jentene både i skolen og høyere utdanning. Samtidig er gutter sterkt overrepresentert på negative statistikker over bl.a. skoletapere, spill-avhengige, volds-utøvere og -utsatte, rusmisbrukere, kriminelle og arbeidsudyktige. Over dobbelt så mange unge menn som kvinner tar sine egne liv. Denne negative utvikling kan langt på vei både snus og forebygges ved hjelp av hensiktsmessige endringer i barne- og familiepolitikken:
- Reelt likestilt foreldreskap: Dagens indirekte, men faktiske morspresumsjon i Barne- og familielovene og forvaltningen, og diskrimineringer av far, må avvikles, og foreldrene likestilles som omsorgspersoner for barna.
- Delt bosted som vanlig norm etter samlivsbrudd: Barne- og familielovgivning og -forvaltningens norm i dag er i praksis at barn blir boende hos mor alene, selv om barn og far ønsker delt bosted jfr; §36. ledd 2. Forskning har vist at barn som vokser opp med delt bosted er mer fornøyde og får færre problemer etter samlivsbrudd enn barn som vokser opp hos bare en forelder.
- Strengere sanksjoner for samværsabotasje, og effektiv gjennomføring av vedtatte sanksjoner ved samværsabotasje: Alt for mange barn (ca 10-12 000) blir i dag utsatt fra foreldrenes/mors sabotasje av barnas samvær med far, uten at barnevernet griper inn, og at mor blir stilt til ansvar for denne formen for omsorgssvikt. Barneloven må skjerpes med strengere sanksjoner mot samværsabotasje, og vedtak om sanksjoner må følges opp effektivt i praksis, slik det praktiseres i Danmark.
- Avvikling av foreldre-/farsbidrag etter samlivsbrudd: Dagens bidragsregler bygger på den utdaterte forestillingen om at fedre tjente vesentlig bedre enn mor, og at han får så lite samvær at det ikke ville koste ham ekstra å ha samvær med barna 2-3 dager i uka. Med kravet om lik lønn for likt arbeid er lønnsforskjellene mellom foreldrene nå så små at det særegne foreldrebidraget (farsbidraget) kan avvikles, særlig også fordi det faktisk er forbundet med betydelige kostnader for far å ha et eller flere barnerom og mat, klær, leker og utstyr i hjemmet for barna selv om barnet ikke bor hos far hele uken.
2.0 LIKEVERDIG OPPVEKST OG UTDANNING
Offentlig oppvekst- og skolepolitikk bør søke å fange opp de mange guttene og jentene som vokser opp uten, eller med lite kontakt med sine fedre. Savnet av gode mannlige rollemodeller må kompenseres ved at den offentlige oppvekstpolitikken sørger for at barna møter gode mannlige rollemodeller på sine offentlige oppvekstarenaer. Det gjør de omtrent ikke i dag. Mangelen på mannlige rollemodeller/personale på så kjønnssensitive områder som barnehager og grunnskole er prekær: bare ca.10 % menn i barnehagene og ca. 20 % i grunnskolen. I familievernet og barnevernet er kjønnsubalansen nesten like dårlig, med under 30 % menn. I ungdomsskolen og videregående skole får jenter bedre karakter enn guttene i samtlige fag bortsett fra kroppsøvelse og utkonkurrerer gutta ved opptak til høyere utdanning. Resultatet er at kvinnelige studenter i dag er i like stort flertall som mannlige studenter var for 50 år siden: I dag er 2 av 3 studenter kvinner (ca. 65 %) både totalt, og på en rekke tidligere mannsdominerte studier som f.eks. i jus, medisin og samfunnsvitenskap. I kjønnssensitive fag som psykologi og pedagogikk er kjønnsubalansen på hele 80-90 %. Denne negative likestillingsutviklingen kan bare snus med endret politisk fokus og handling:
2.1 Bedre tilpasset omsorg/opplæring for gutter i barnehager og skoler: Den store kvinnedominansen i barnehager og skoler resulterer samtidig i en dominerende kvinnekultur i den enkelte barnehage og skole med konsekvenser for skolemiljøet og undervisningen. Kvinnekulturen er naturlig nok bedre tilpasset jenter enn gutter, og jentene får rollemodeller av samme kjønn, noe alt for mange gutter ikke får. Det er da ikke forbausende at jentene gjør det bedre på skolen enn gutter, og at flere gutter enn jenter faller fra i skoleløpet. Offentlig omsorg og skolepolitikk må spesielt tilpasse omsorg og undervisning like mye til gutters behov, som til jenters.
2.2 Flere menn i skoler og barnehager: Offentlig omsorgspolitikk må iverksette effektive særtiltak for å rekruttere flere menn til utdanning og fast arbeid i barnehager og skoler, om nødvendig ved kvotering, slik kvinner i dag blir særbehandlet ved rekruttering til mannsdominerte yrker og områder. Det samme gjelder rekruttering av menn til utdanning og ansettelse i familie- og barnevernet, samt BUP.
2.3 Flere mannlige studenter i kjønnssensitive fagområder på universiteter og høyskoler: Statlig utdanningspolitikk må avvikle forskjellsbehandlingen av kjønnene i høyere utdanning, og anvende de samme virkemidlene som har vært brukt for å oppnå kjønnsbalanse på kvinnedominerte studieområder som i de siste 50 år har vært brukt for å oppnå kjønnsbalansen på mannlige studieområder. Det vil si aktiv rekruttering av mannlige studenter ved bruk av positiv særbehandling, inklusive bruk av kjønnspoeng og kjønnskvotering, både til kjønnssensitive fagområder og ikke minst, kjønnsstudier/-forskning.
3.0 LIKEVERD FOR MENNS HELSE
Ulike regjeringer har lagt frem to statlige NOU’er om Kvinners helse, og Likestillingsministeren har annonsert en tredje. Det er opprettet et Nasjonalt kompetansesenter for kvinnehelse, ingen for menns helse. Menns helse er ikke blitt prioritert, til tross for at menn har 4 års kortere levetid, at flere menn enn kvinner dør av kreft, og at tre ganger så mange menn som kvinner tar sine liv. Fremdeles får kvinners helse langt mer oppmerksomhet både i meda og politisk (jfr. Mediaarkivet Atekst). Det dør langt flere menn av prostatakreft enn kvinner av brystkreft. Likevel er det bare innført nasjonal screening av kvinner, ikke av menn, mens Kreftforeningen får tre ganger så stor støtte til forskning på brystkreft som på prostatakreft. Likevel lanserte regjeringen på Kvinnedagen i 2019 en ny kvinnehelsestrategi: «6 punkter for bedre kvinnehelse». Mannsdagen ble forbigått i stillhet. Overrepresentasjonen av menn på negative helserelaterte utfordringer (fysisk og psykisk) som vold, rus, kriminalitet får ikke like stor offentlig oppmerksomhet som stress og depresjoner hos unge kvinner (jfr. Statsministerens nyttårstale). Følgende minstegrep må tas i helsepolitikken for å sikre likeverd og likestilling for både menn og kvinner:
3.1 Egen NOU om Menns helse: Staten må legge frem en egen offentlig utredning om menns helse, slik det blir gjort for kvinner
3.2 Større innsats for å forebygge psykiske problemer hos gutter og unge menn, og avverge selvmord. 99 % av helsesykepleierne i skolen er kvinner (skolehelsesøstre), bare 1 % menn (skolehelsebrødre). Rekruttering og utdanning av mannlige helsesykepleiere til skolene må opprioriteres og stimuleres, evt. ved positiv særbehandling av mannlige søkere. Det må forskes mer på årsakene til økningen av selvmord blant unge menn og samlivsutsatte fedre.
3.3 Regelmessig og gratis screening av prostata for menn, slik det i dag er innført screening av brystkreft for kvinner. Det er ingen god grunn til å forskjellsbehandle kjønnene mht. screening av den kreftformen som er mest vanlig blant kvinner og menn.
3.4 Fullverdig ettervern og yrkesopplæring/utdannelse for mannlige fanger som har sonet straff. Menn blir ofte dømt strengere straff enn kvinner for samme lovbrudd/forbrytelse. 95 % av alle fengselinnsatte er menn, blant dem mange unge menn. Samfunnet må legge bedre til rette for særlig unge menns retur til samfunnet utenfor murene, f.eks. ved økt bruk av samfunnstjeneste.
4.0 LIKEVERDIG LIKESTILLINGSLOV OG KJØNNSBALANSERT KJØNNSFORSKNING OG LIKESTILLINGFORVALTNING
Dagens Likestillings- og diskrimineringslov forskjellsbehandler kjønnene og setter det ene kjønnet foran det andre: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Flere av partiene forskjellsbehandler også kjønnene gjennom sine offisielle Kvinneorganisasjoner/nettverk som sikrer kvinnefokuset også i partienes politikk og egne organer, mens det ikke eksisterer tilsvarende nettverk for å sikre et balanserende mannsfokus. Kvinnepresumsjonen har stått fast i alle år til tross for at Likestillingslovens opprinnelige mål om like rettigheter og muligheter for kvinner og menn langt på vei er oppnådd i dag. Det som gjenstår er i hovedsak å rette opp skjevhetene i dagens lov ved å fjerne kvinnepresumsjonen i loven, og innføre full likebehandling og likestilling mellom kjønnene. Det må også innføres kjønnsbalanse i likestillingsforskningen og -forvaltningen, der det i dag er en gjennomsnittlig kvinnedominans på 70-80 % kvinner. Den store kjønnsubalansen/kvinnedominansen innen kjønnsforskningen bekymrer også Den nasjonale forskningsetiske komité, som skriver på sine nettsider: «Man har tradisjonelt ikke hatt fokus på forskernes kjønn. Man forventet at forskere skulle være objektive i sin tilnærming. I dag vet vi at dette ikke er mulig. Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet». Forskningsrådet mener dette er et demokratisk problem. Resultatet av dagens kvinnefokus i forskningen er at vi vet mer kvinners livs- og likestillingsutfordringer enn menns, og lite om hvordan maskulinitet oppleves i dagens likestilte samfunn, og hvorfor den mannlige delen av befolkningen topper de fleste negative statistikker. Feminismen er med sin ensidige kvinneforankring/-favorisering nå nærmest alminnelig akseptert som nasjonens offisielle likestillingsideologi. En tidsmessig likestillingspolitikk må:
- Gjøre Likestilling- og diskrimineringsloven kjønnsnøytral: Diskrimineringen av menn må avvikles ved å fjerne kvinnepresumsjonen i lovens §1.l edd 3: «Loven ta særlig sikte på å bedre kvinners stilling».
- Rekruttere flere menn til Familie og likestillingsforvaltningen: Barne- og familiedepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet, Barne- ungdoms- og familie- (og likestillings-) direktoratet, Likestillingsombudet, Barneombudet, og i Kjønnsforskningen, om nødvendig ved kvotering. Ansette en kvalifisert mann i stillingen som ny Likestillings- og diskrimineringsombud.
- Rekruttere flere menn i kjønnsforskningen for å oppnå bedre kjønnsbalanse på kjønnssensitive forskningsområder, og heve objektiviteten i kjønnsforskningen.
- Oppnevning av nytt Mannsutvalg for utarbeidelse av NOU om gutter, menn og fedres livs- og likestillingsutfordringer.
Tiden er overmoden for å inkludere gutter, menn og fedre i likestillingspolitikken.
Norge har i over 50 år drevet en aktiv likestillingspolitikk for å likestille kjønnene mht. likeverd, like rettigheter, like plikter og like muligheter i samfunnet. Norges rangering som verdens nest mest likestilte land viser at likestillingspolitikken har vært en suksess. Likestillingspolitikken har i stor grad nådd sine mål og endret samfunnet radikalt. Likestillingspolitikken vært hjemlet i en egen Likestillingslov, frontet av en rekke Barne- og likestillingsministere, og overvåket av en rekke kvinnelige Likestillings- og diskrimineringsombud. Fokus og innsats har i all hovedsak vært innrettet mot tiltak for «å bedre kvinners stilling» (jfr. Likestillingslovens § 1. ledd 3.), og oppnå kjønnsbalanse på mannsdominerte områder og yrker i samfunnet. Kvinner har i dag formelt oppnådd likeverd, likestilling, like rettigheter og like plikter som menn. Like muligheter er også oppnådd på de fleste områder i praksis, innenfor begrensningene av de faktiske biologiske kjønnsforskjellene mellom kjønnene, og noen kulturelle tradisjoner i visse religiøse miljøer. Kjønnsbalansen i store deler av arbeidslivet og samfunnet er vesentlig bedret i en rekke tidligere mannsdominerte yrkesgrupper og deler av samfunnet, også i lederstillinger i høyere utdanning, forsvaret og næringslivet. Samtidig fortsetter kjønnsubalansen i andre deler av samfunnet å øke. Kvinnedominansen i offentlig sektor og høyere utdanning er nå på nærmere 70 %. Kvinnedominansen i kjønnssensitive yrker som sykepleiere, grunnskolelærere og barnehagepersonell er nå på hhv. hele 80, 81 og 90 %. Samtidig øker den alvorlige guttekrisen i samfunnet, med gutter og unge menn som er sterkt overrepresentert på negative statistikker over bl.a. skoletapere, spill-avhengige, volds-utøvere og -utsatte, rusmisbrukere, kriminelle og arbeidsudyktige. Tre ganger så mange unge menn som kvinner tar sine egne liv. Dette er en utvikling på likestillingen skyggeside som på sikt kan true velferdssamfunnets fremtid.
Tiden er overmoden for å inkludere gutter, menn og fedre i likestillingspolitikken.
Mannlige stemmer kan avgjøre valget. Flere partier undervurderer menns bekymring over samfunnsutviklingen og interesse for en rettferdig likestillingspolitikk. Det samtidig urovekkende tegn på at stadig flere menn velger bort skole, familie, barn og karriere, delvis i protest mot at staten prioriterer kvinner og mødre foran menn og fedre, slik de opplever det. Det er i dag dobbelt så mange barnløse menn som kvinner (25% mot 12 %), og menns andel av samlet sysselsetting er fallende. I sin ytterste konsekvens vil en slik negativ utvikling kunne true oppslutningen om, og finansieringen av velferdsstaten. Selv om det er flere kvinner enn menn som bruker stemmeretten ved valg, er partiene likevel avhengige av menns stemmer for å kunne oppnå sine mandatmål ved Stortingsvalget 2021. Derfor bør partietsvalgprogram på områdene familie, omsorg, oppvekst, utdanning, helse og likestilling, ikke bare appellere til kvinner og mødre, men også til menn og fedre.
Lykke til med programarbeidet og valget 2021!
Med hilsen
Arne Børke
Leder MannsForum
Guttorm Grundt
Nestleder