Guttorm Grundt har kjempet for menns rettigheter og likestilling i mer enn 30 år. Nå, like før han fyller 83, krever han politiske resultater. Han mener Norge trenger en kjønnsnøytral likestillingslov, og varsler en langt hardere politisk kamp dersom myndighetene ikke følger opp. På den internasjonale mannsdagen 19. november lanserer MannsForum 35 reformkrav for å styrke likestillingen mellom kvinner og menn.
Et liv i kampen for menns likestilling
Det er en solfylt novemberdag i Drammen. Over kaffe og vafler setter vi oss ned for en lang samtale om menn, likestilling og norsk politikk. Guttorm er 82 år, men det er lite ved engasjementet hans som tyder på at han har tenkt å trekke seg tilbake. Om noen dager fyller han 83. Han snakker energisk, med stor innlevelse og et tydelig ønske om å få fram både historien og de politiske sammenhengene. Det er mye han vil fortelle, men kanskje enda mer han fortsatt vil forandre.
Guttorm har vært en sentral skikkelse i MannsForum omtrent siden organisasjonens første år. Han ble medlem i 2012, to år etter etableringen, og har siden hatt flere sentrale verv, blant annet som leder og nestleder. Men engasjementet begynte lenge før MannsForum eksisterte. Allerede på 1990-tallet var han aktiv i miljøet rundt Forum for menn og Krisetelefonen for menn. Senere var han med på arbeidet som førte til etableringen av Reform – ressurssenter for menn.
35 krav om likestilling
Den 19. november lanserer MannsForum reformpakken «Likestillingens neste steg – likestilling for begge kjønn», med 35 krav til endringer i lovverk og offentlig politikk. Et sentralt krav er en kjønnsnøytral likestillingslov. For Guttorm representerer dette ikke en ny politisk idé, men en videreføring av en kamp han har ført gjennom flere tiår. Han mener at likestillingspolitikken fortsatt er preget av en grunnleggende asymmetri, der kvinners utfordringer får større politisk oppmerksomhet enn menns. Nå etterlyser han resultater framfor nye utredninger og gode intensjoner.
Men historien om Guttorms engasjement begynner ikke med politiske programmer eller organisasjonsbygging. Den begynner med en personlig krise som kunne ha endt med at familien gikk i oppløsning.
En telefon reddet ekteskapet – og forandret livet hans
Guttorm forteller om en alvorlig krise i ekteskapet. Han og kona hadde tre barn, og framtiden sammen var usikker. En dag fikk han øye på en annonse i Dagbladet for en krisetelefon for menn. Han bestemte seg for å ringe. Telefonen var bare betjent noen timer én dag i uken, men han kom i kontakt med en mann som selv hadde opplevd et vanskelig samlivsbrudd. Mannen ga ham to konkrete råd: Han burde ikke flytte hjemmefra, og han og kona burde oppsøke familierådgivning.
– Det begynte med at jeg hadde en krise i ekteskapet, og det var fare på ferde i samlivet. Vi satt der med tre barn, forteller Guttorm.
Han fulgte rådet. Ekteparet oppsøkte familierådgivning, og Guttorm forteller at hjelpen de fikk, ble avgjørende. Underveis opplevde han betydningen av at en mannlig terapeut ble involvert i samtalene. Han mener det ga en bedre balanse i rådgivningen og bidro til at begge ble forstått. Etter hvert klarte ekteparet å løse konflikten og fortsette livet sammen.
– Vi løste faktisk konflikten vår, og vi gikk videre sammen. Og vi er gift enda. Nå har vi 55-årsjubileum. Så det er jeg veldig takknemlig for.
Ved krisetelefonen hadde de frivillige et ønske om at menn som selv hadde fått hjelp, senere skulle bidra til å hjelpe andre. Guttorm fikk en slik oppfordring, og da hans egen familiesituasjon var blitt bedre, meldte han seg. Han tok frivillige vakter gjennom ti år. Det som hadde begynt som et personlig behov for hjelp, utviklet seg til et langvarig engasjement for andre menn.
– Jeg har fått god hjelp. Nå kan jeg hjelpe andre, forteller han.
Det er en erfaring som også forklarer noe av hans sterke engasjement for solidaritet mellom menn. Han vet av egen erfaring hva det kan bety at noen stiller opp når livet er vanskelig. Men arbeidet ved krisetelefonen skulle også føre ham videre, fra individuell rådgivning til politiske spørsmål om hvordan samfunnet behandler menn.
Mener feministene overtok Reform – og at systemkritikken forsvant
Gjennom årene ved krisetelefonen møtte Guttorm mange menn som hadde opplevd vanskelige samlivsbrudd, konflikter om barna og problemer i møte med familievern og rettsapparat. Han forteller at flere av mennene opplevde seg urettferdig behandlet, og at noen etterlyste mer enn råd og støtte. De mente organisasjonen også måtte forsøke å påvirke de strukturene og ordningene som hadde betydning for situasjonen deres.
– Dere må ikke bare trøste oss, forteller Guttorm at noen av mennene sa. – Dere må gjøre noe med det strukturelle.
Sammen med andre fra miljøet rundt krisetelefonen begynte han derfor å arbeide for etableringen av et eget ressurssenter for menn. Tanken var å kombinere tre oppgaver: direkte hjelp til menn i vanskelige situasjoner, systematisk dokumentasjon av problemer og politisk påvirkningsarbeid. De søkte om finansiering til tre stillinger, men fikk etter hvert støtte til to. Det ble starten på det som senere ble Reform – ressurssenter for menn.
Guttorm satt i styret i den første perioden. Han hadde imidlertid forventninger om at Reform skulle bli en tydeligere aktør i kampen mot det han oppfattet som diskriminering av menn. Etter hans vurdering utviklet organisasjonen seg i en annen retning.
– Vi var helt avhengige av pengene vi fikk fra departementet, forteller han.
Han mener avhengigheten av offentlig finansiering gjorde det vanskelig å utfordre den etablerte likestillingspolitikken. Reform gjennomførte blant annet prosjekter rettet mot vold, prostitusjon og menn i utsatte situasjoner. Guttorm understreker at slike tiltak kunne være både nødvendige og verdifulle, men mener de tok oppmerksomheten bort fra den opprinnelige ambisjonen om å dokumentere og bekjempe strukturell forskjellsbehandling.
– Ble det faktisk sagt at Reform skulle endre menns atferd framfor å utfordre systemet, eller var dette deres tolkning?
– Jeg må si at det var sånn vi tolket det, svarer han.
Skuffelsen ble et vendepunkt for ham. Han ønsket en organisasjon som kunne opptre friere og tydeligere som politisk interesseaktør.
– Først som pensjonist sto jeg fritt til å fronte menns likestilling
Guttorm er født i Bergen i 1943 og vokste opp med tilknytning til Oslo og Bærum. Han utdannet seg innen arkitektur og planlegging, blant annet ved Oxford School of Architecture, og har hatt en lang yrkeskarriere innen forskning, kommunal planlegging og offentlig forvaltning. Han har blant annet arbeidet ved Norsk institutt for by- og regionforskning, i kommunal administrasjon og som miljøvernleder i Oslo.
Denne bakgrunnen har også preget hans politiske engasjement. Han er opptatt av hvordan lovgivning, forvaltning og offentlige institusjoner påvirker menneskers liv. I intervjuet vender han stadig tilbake til spørsmålet om hvordan politiske mål blir omsatt til praktiske ordninger, og hvem disse ordningene faktisk kommer til gode.
Guttorm forteller at han lenge opplevde ytringsrommet for å arbeide offentlig med menns likestilling som begrenset av rollen hans i kommunal forvaltning. Han hadde engasjert seg i mannsarbeid gjennom mange år, men mente at det ikke uten videre lot seg kombinere med å fronte kontroversielle manns- og likestillingspolitiske spørsmål mens han var offentlig ansatt. Først da han gikk av med pensjon i 2010, opplevde han at han sto fritt til å uttale seg og engasjere seg mer åpent.
– Så i 2010 gikk jeg ut i pensjon, og da sto jeg jo fritt. Jeg jobbet jo i kommunen, sier han. – Så det var ikke bare å fronte mannssaker i den sammenhengen.
Etter pensjoneringen tok han et kurs i tverrfaglig kjønnskunnskap ved Universitetet i Oslo, blant annet for å forstå det teoretiske grunnlaget for den likestillingspolitikken han hadde blitt stadig mer kritisk til. Erfaringene forsterket hans oppfatning av at forskning og politikk i for stor grad tok utgangspunkt i kvinners situasjon.
Fra mannsaktivist til organisasjonsbygger i MannsForum
I 2012 ble han medlem av MannsForum, som var etablert to år tidligere av Ragnar Næss og Ole Texmo. Siden har han vært styremedlem, leder og nestleder. Han har deltatt i utviklingen av organisasjonens politiske arbeid, arrangementer og offentlige profil.
Guttorm forteller om månedlige markeringer foran Stortinget, møter med politikere, skriftlige og muntlige høringsinnspill, nyhetsbrev, debattartikler og konferanser. MannsForum har også etablert Kamerathjelpen og utviklet et eget likestillingsbarometer, som skulle synliggjøre områder der gutter og menn kommer dårligere ut.
Etter hans oppfatning hadde de offentlige likestillingsoversiktene lenge et for ensidig kvinneperspektiv. Han viser blant annet til at underrepresentasjon av kvinner ofte ble problematisert, mens tilsvarende underrepresentasjon av menn i kvinnedominerte yrker ikke fikk samme oppmerksomhet.
– Det var veldig kvinnefokusert, sier han om det offentlige likestillingsbarometeret slik han opplevde det.
Han mener MannsForum har bidratt til å utvide den offentlige forståelsen av hvilke utfordringer som hører hjemme i likestillingspolitikken. Samtidig erkjenner han at organisasjonen har hatt begrenset gjennomslag sammenlignet med de etablerte kvinneorganisasjonene.
Likestillingsloven ble en politisk kampsak
For Guttorm er kravet om en kjønnsnøytral likestillingslov blitt en sentral kampsak. Han mener det er grunnleggende galt at lovgivningen historisk har hatt som særskilt formål å bedre kvinners stilling, når også menn kan oppleve diskriminering og være underrepresentert.
Erfaringene fra likestillingsarbeidet i Hurum kommune gjorde denne motsetningen særlig tydelig for ham. Kommunens arbeid for bedre kjønnsbalanse aktualiserte spørsmålet om positiv særbehandling av menn. I en sak fra Hurum i 1991 åpnet Klagenemnda for likestilling for slik særbehandling, men senere regelverk begrenset adgangen, særlig til stillinger innen undervisning og omsorg for barn. For Guttorm illustrerer dette problemet med en likestillingslov som gir ulike muligheter til å fremme kjønnsbalanse avhengig av hvilket kjønn som er underrepresentert.
– Menn har vært dårligere organisert enn kvinnene
Guttorms kritikk av norsk likestillingspolitikk henger nært sammen med hans syn på feminismen og kvinnebevegelsens politiske innflytelse. Han mener kvinnebevegelsen historisk har vært svært vellykket i kampen for kvinners rettigheter, men at den etablerte organiseringen og den politiske innflytelsen etter hvert også har bidratt til å opprettholde en ensidig forståelse av likestilling.
Han peker på kvinneorganisasjonenes nettverk, økonomiske ressurser, representasjon i politiske partier og kontakt med offentlige institusjoner. Etter hans vurdering har menn aldri klart å etablere et tilsvarende organisert interessepolitisk miljø. Det er ikke kvinnebevegelsens evne til å organisere seg han først og fremst kritiserer. Tvert imot mener han at mannsbevegelsen har mye å lære av den.
Problemet, slik han ser det, er at det politiske arbeidet for menn har manglet både bred oppslutning, en tydelig felles forståelse av målene og tilstrekkelig vilje til å utfordre etablerte institusjoner.
– Vi må begynne å snakke menn opp
Guttorm mener ikke at det er tilstrekkelig å kreve endringer i lover og offentlige ordninger. Han vil også endre måten menn og maskulinitet omtales på. Etter hans oppfatning har mannsbevegelsen vært for tilbakeholden med å utvikle et selvstendig idégrunnlag, mens feminismen har fått definere store deler av likestillingsdebatten. Han argumenterer derfor for det han kaller maskulinisme: en egen mannlig likestillingspolitisk plattform som både kan kritisere det han oppfatter som ensidigheter i feminismen og framheve menns positive egenskaper, bidrag og verdi. Han ønsker at menn skal bli mer bevisste på sine interesser og våge å stå opp for dem, men også at offentligheten skal snakke mer anerkjennende om menn.
– Vi må bygge opp en egen maskulinisme-teoriplattform, og så må vi begynne å snakke menn opp, sier han.
– Altså å løfte fram de positive maskuline verdiene?
– Ja! svarer Guttorm kontant.
Guttorms syn på likestillingsdebatten kommer også tydelig fram i hans anmeldelse av Synnøve Vereide Trampes bok «Gutta – den nye likestillingskampen», publisert på nettstedet Balanse i april 2026. Han mener Trampe har levert en langt tydeligere kritikk av norsk likestillingspolitikk enn Mannsutvalget, som han beskriver som preget av forsiktige anbefalinger og et ønske om konsensus. Han roser særlig forfatterens behandling av hvordan gutters og menns utfordringer etter hans oppfatning er blitt underkommunisert i den offentlige likestillingsdebatten.
Det ligger samtidig en spenning i resonnementet. Guttorm sier at et tydeligere ideologisk alternativ kan gi en bedre balanse i likestillingsdebatten, men erkjenner også at det kan føre til mer kjønnspolitisk konflikt. Han mener likevel at mannsbevegelsen må utvikle egne begreper og et tydeligere politisk ståsted framfor bare å reagere på eksisterende politikk. Det er dermed ikke bare et spørsmål om hvilke reformer MannsForum skal kjempe for, men også om hvordan organisasjonen skal beskrive menn, maskulinitet og menns plass i samfunnet.
Fedrene som mistet kontakten med barna
MannsForums arbeid har gjennom store deler av organisasjonens historie vært nært knyttet til fedres situasjon etter samlivsbrudd. Guttorm mener dette ikke er tilfeldig. Mange av mennene som har engasjert seg, har selv opplevd langvarige konflikter om bosted og samvær, og flere har mistet kontakten med barna sine.
Jeg tar opp hvordan erfaringene fra foreldretvister har preget organisasjonen, og spør hva som må til for å komme videre. Guttorm mener at dette er et av områdene der forskjellsbehandlingen har vært størst. Han etterlyser blant annet en sterkere rettslig stilling for fedre, mer effektiv håndheving av samvær og delt bosted som et tydeligere utgangspunkt etter samlivsbrudd.
I sine skriftlige svar prioriterer han effektive sanksjoner mot samværshindring og foreldrefremmedgjøring. Han mener også at det er behov for flere menn i familievern, barnevern, skole og andre institusjoner som har stor betydning for barn og foreldre.
Samtidig er han opptatt av at MannsForum må utvikle seg videre fra å være en organisasjon som i stor grad samler fedre med vanskelige erfaringer fra familieretten, til å bli en bredere organisasjon for gutter og menn.
Det innebærer også å løfte fram utfordringer innen utdanning, helse, arbeidsliv og offentlige velferdstjenester. Guttorm peker blant annet på gutters svakere skoleprestasjoner og mangelen på mannlige ansatte i en rekke omsorgs- og velferdsyrker. Han mener slike forhold må få en tydeligere plass i likestillingspolitikken, ikke bare omtales som separate problemer innen skole-, helse- eller familiepolitikken.
Mennene som ikke får hjelp før det er for sent
Samtalen vender tilbake til menns helse og erfaringene fra krisetelefonen. Guttorm mener psykisk helse og selvmord lenge har vært for svakt synliggjort i likestillingsdebatten. Her er kjønnsforskjellen betydelig: Ifølge Folkehelseinstituttets Dødsårsaksregister ble det registrert 676 selvmord i Norge i 2025, hvorav 511 blant menn og 165 blant kvinner. Menn sto dermed for 76 prosent av dødsfallene.
– Du var inne på menns psykiske helse og selvmordsrisiko. Hva betyr kjønnsforskjellen for hvordan vi bør arbeide med forebygging?
Guttorm legger stor vekt på forskjeller mellom kjønnene, både biologiske og atferdsmessige. Han mener menn og kvinner kan håndtere belastninger og søke hjelp på ulike måter, og at biologiske forskjeller også kan ha betydning for kjønnsforskjellene i selvmordsstatistikken.
Når «den tause mannen» blir forklaringen
MannsForum har tidligere undersøkt om forestillingen om «den tause mannen» gir en tilstrekkelig forklaring på menns høye selvmordsdødelighet. Forskningen gir begrenset grunnlag for å fastslå hvor mye manglende hjelpsøking forklarer. En norsk registerstudie viste at nær åtte av ti menn som døde i selvmord, hadde vært hos fastlegen det siste året, uten at det nødvendigvis betyr at de hadde fortalt om selvmordstanker.
MannsForum har også belyst et annet kunnskapshull: betydningen av ufrivillig tap av kontakt med egne barn etter samlivsbrudd. Internasjonal forskning viser at slike kontaktbrudd kan være forbundet med alvorlige psykiske belastninger. Forebygging må derfor rette oppmerksomheten både mot livskrisene menn opplever, og mot hvordan hjelpeapparatet møter dem – ikke bare mot hvorvidt menn snakker om følelsene sine.
Jeg utfordrer ham derfor på om ikke også samfunnsforhold og belastninger i menns liv må tas med i vurderingen.
– Men kan ikke strukturelle forhold også påvirke selvmordsrisikoen?
– Selvfølgelig, svarer Guttorm, og trekker fram menn som har mistet kontakten med barna sine etter samlivsbrudd. Han forteller at MannsForum også har mistet medlemmer i selvmord. For ham understreker dette hvor viktig det er å se menns psykiske helse i sammenheng med familieforhold, livskriser og muligheten til å få hjelp. Det fører samtalen tilbake til hans eget utgangspunkt: betydningen av at noen faktisk svarer når en mann i krise tar kontakt.
– Jeg er mest skuffet over mennene selv
Det er likevel ikke myndighetene eller kvinnebevegelsen som får den skarpeste kritikken når Guttorm skal oppsummere hva som har skuffet ham mest. Den retter han mot mennene selv.
– Jeg er mest skuffet over menn som ikke er mer solidariske med menn som sliter, sier han.
Han mener altfor mange menn forholder seg passive til problemer som rammer andre menn. Det gjelder også når en venn, kollega eller et familiemedlem opplever et vanskelig samlivsbrudd eller mister kontakten med barna sine.
– Menn må ta seg sammen og bli mer solidariske med andre menn.
– Stille opp for hverandre?
– Stille opp for hverandre! Det nytter ikke å bare sitte og syte over damene, svarer Guttorm.
Han mener mannsbevegelsen har vært preget av for mye klaging og for lite organisert handling. Menn som selv har opplevd urett, kan ha sterke meninger om systemet, men det er langt færre som er villige til å delta i styrearbeid, skrive høringsuttalelser, møte politikere eller engasjere seg offentlig.
Samtidig erkjenner han at mange av mennene som oppsøker MannsForum, befinner seg i svært vanskelige livssituasjoner. Konfliktfylte samlivsbrudd, økonomiske problemer, redusert selvfølelse og langvarige belastninger kan gjøre det vanskelig å delta i organisasjonsarbeid.
I sine skriftlige svar peker han dessuten på at MannsForum selv kan ha gjort feil. Organisasjonen kan, mener han, ha sluppet til for harde innlegg og kommentarer fra menn som har vært såret, sinte eller frustrerte etter opplevelser de oppfatter som urettferdige.
Det er en viktig selvkritisk erkjennelse. En organisasjon som skal representere mennesker i krise, må gi rom for deres erfaringer. Samtidig må den utvikle en offentlig stemme som kan skape tillit og politisk gjennomslag også utenfor den nærmeste medlemskretsen.
Menn må samle kreftene – ikke spre dem
Jeg peker på hvordan kvinnebevegelsen har bygget organisasjoner og oppnådd politisk innflytelse, og utfordrer Guttorm på hva MannsForum kan lære av dette.
– Kvinnebevegelsen har lykkes med organisasjonsbygging og politisk gjennomslag. Hva kan MannsForum lære av det?
Guttorm mener menn må organisere seg langt bedre og samle kreftene i større organisasjoner.
– Du må ha en kritisk masse.
Han mener organisasjonens størrelse har betydning både for tilgangen på ressurser, evnen til å rekruttere dyktige tillitsvalgte og muligheten til å bli tatt alvorlig av politikere og medier. En organisasjon med noen hundre medlemmer har helt andre forutsetninger enn en organisasjon som samler flere tusen.
Samtidig er han kritisk til tendensen til at engasjerte menn oppretter stadig nye og små organisasjoner i stedet for å samle kreftene.
– Vi har potensial til å bli mye større, men da må gutta gidde.
Danskene viser hvordan fedre kan organisere seg
– Hvilken betydning tenker du at det nordiske samarbeidet har i dag og fremover?
– For oss har det vært en inspirasjon. Og særlig danskene, svarer Guttorm. Han trekker fram Jesper og Foreningen Far, som etter hans vurdering har kommet lengre enn de øvrige nordiske miljøene med å samle fedre om et felles prosjekt. Guttorm forteller at de nordiske kontaktene førte til etableringen av Nordic Fathers, et samarbeid mellom manns- og særlig fedreorganisasjoner i Norden. Kontakten ble holdt ved like gjennom konferanser, e-post og sosiale medier. Han holdt selv innlegg i Danmark, mens danske og andre nordiske representanter besøkte Norge. Ifølge Guttorm gikk inspirasjonen begge veier: MannsForum lærte særlig av danskene, samtidig som han mener Foreningen Far også hentet impulser fra det norske arbeidet.
Han mener danskene har lykkes med å holde fast ved forholdet mellom far og barn som sin viktigste sak. Det har gitt dem en tydelig inngang til offentligheten og til politiske beslutningstakere. MannsForum har etter hans syn arbeidet bredere og mer systemrettet, blant annet gjennom initiativet til Mannsutvalget og arbeidet med likestillingslovgivningen. Samtidig forteller han at Nordic Fathers ikke lyktes med å få økonomisk støtte fra Nordisk råd. Guttorm mener rådets håndtering av saken viser hvor vanskelig det fortsatt er å få gjennomslag for menns likestillingsutfordringer.
For Guttorm viser samarbeidet at organisasjonene kan lære av hverandres erfaringer, selv om de prioriterer ulike politiske saker.
35 reformforslag – og en tålmodighet som er i ferd med å ta slutt
MannsForums 35 krav må ikke forveksles med Mannsutvalgets 35 tiltak i NOU 2024:8 «Likestillingens neste steg» fra april 2024. MannsForums reformprogram går på flere områder lenger, blant annet i spørsmål om rettssikkerhet, håndheving av samvær og barns rett til kunnskap om biologisk opphav.
– Hva tenker du om at MannsForum nå legger fram sine egne 35 reformkrav?
– Flott. Veldig fint!
Han gir honnør til tidligere statsråd Solveig Horne og arbeidet med Mannsutvalget, men mener utredninger, høringsinnspill og møter med departementene må føre til konkrete vedtak. Det avgjørende er hvor mange av kravene myndighetene faktisk følger opp.
– Hvilket av kravene mener du er aller viktigst?
Guttorm peker uten nøling på en kjønnsnøytral likestillingslov. Han trekker også fram bedre kjønnsbalanse i skole, barnehage, familievern og andre institusjoner som har stor betydning for barn og familier.
Dersom oppfølgingen blir for svak, vil han at MannsForum skal svare med en samordnet mediestrategi og større politisk mobilisering. Han mener ikke at noen få gjennomførte forslag vil være tilstrekkelig.
– Dette finner vi oss ikke i, sier han.
Fra å få hjelp til å kjempe for andre
Det er et stykke fra krisetelefonen på 1990-tallet til dagens politiske diskusjon om likestillingslovgivning og offentlige reformer. Men for Guttorm er sammenhengen tydelig. Erfaringene med menn som trengte hjelp, førte ham til spørsmålet om hvorfor problemene oppsto. Derfra gikk veien til organisasjonsbygging og politisk arbeid.
Han tror fortsatt på endring, men vil ikke vente på at politikerne skal ta initiativet. Menn må selv stille opp for hverandre.
Videre lesning
- Likestillingsombudet sover på vakt – Guttorm (2020)
- Mannsforum møter likestillingsdepartementet (2020)
- Kjønnsforskningens likestillingsproblem – Guttorm (2020)
- MannsForums Guttorm i Dagsavisen (2022)
- Nøkkelen til guttens maskulinitet ligger under mors hodepute – Guttorm (2022)
- Mastergradsavhandling om MannsForum – Guttorm (2023)
- MannsForum til Arendalsuka: Krever kjønnsnøytral likestillingslov (2026)
- MannsForum støtter Frps forslag om kjønnsnøytral likestillingslov (2026)
- MannsForum tok opp fire hovedsaker med Benjamin Jakobsen (Ap) (2026)
- Guttorms anmeldelse av «Gutta – den nye likestillingskampen» (Balanse, 2026)
- Feminismen svikter sine sønner – Dagsavisen
- Brennpunkt – NRK TV
- The Rise of State Men’s Politics in Norway Since the 1970s – Simon Gramvik (2026)
- MannsForums innspill om likestilling (2013), signert Guttorm
- MannsForums innspill til ny likestillingslov (2014)